Om leseåret 2012, den gode leseopplevelsen og nyttårsmarkeringen

Et litterært år er over, et nytt er like rundt hjørnet. Dette er mine høydare i leseåret 2012: Don Quijote Cervantes koste jeg meg med på balkongen under solhatten. To andre romaner brukte jeg lang tid på å komme i gang med, men så viste de seg å være veldig gode leseopplevelser;  Kafkas Prosessen og Saabye Christensens Beatles. Begge bøkene humret og lo jeg masse av. De anbefales!

Sist, men ikke minst, var Jeg nekter av Petterson et høydepunkt. Den ble lest så alt for fort, selv om jeg skulle ønske den kunne vare og vare. Jeg klarte ikke å sove etter at jeg hadde begynt å lese i den boka en kveld i desember, jeg måtte bare lese videre. For å si det med Petterson-språk: Så satt jeg der i sofakroken i den mørke stua klokka to om natta, og jeg sku opp på jobb om noen få timer, men det gjorde ikke noe, fordi jeg var støtta opp av gule mjuke puter og det røde pleddet var pakka godt rundt beina mine og leselampa hadde jeg trøkt godt ned i boka. Så var det bare meg, boka og lyset i hele verden akkurat da, og jeg trengte ikke noe annet.  

Slike øyeblikk er gull. Håper det blir flere av dem til neste år. En del av den gode leseopplevelsen er også miljøet. Enten det er med en god kopp te på en kafé med stemmer og latter i et monont surr rundt deg, eller det er i en sofakrok hjemme midt på svarte natta og det er så stille at du kan høre din egen pust, så er alt du trenger en god bok. 

Hva venter i 2013? Ennå er det mange bøker jeg ønsker å lese. Det er ennå mange tekster jeg ønsker å skrive. Og her kan kanskje nyttårsmarkeringen bidra med noe. Denne overgangen kan hjelpe oss å reflektere over det som var og det som kommer. Den kan hjelpe oss å rydde litt opp i livene våre. Da var det året gått, nå starter vi på neste. Hva har vi lært i 2012, som vi skal unngå i 2013? Har vi prøvd noe nytt i 2012, som vi vil gjøre mer av 2013? 

Klok av skade skal jeg ikke sette meg for høye mål. Men en av de tingene jeg skal forsøke å gjøre, er å være mer tilstede i det jeg gjør. Enten det er jobben min, aktiviteter i fritida mi, eller det er å lese en god bok.

God nytt leseår! 

Hamsun - svermer og erobrer

"Knut Hamsun er et gjenferd, som hjemsøker oss om og om igjen" (Kolloen, 2009, s. 397)

Jeg har lest biografien Hamsun svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen, utgitt i 2009. Selv om jeg er over gjennomsnittet opptatt av Knut Hamsun, vil jeg påstå at forfatterens liv er spennende og underholdende for alle og enhver. Boken er kronologisk fortalt, fra Knut Hamsuns barnsben til hans død.

Boken balanserer en passe dose familie- og privatliv om forfatteren, med referat av verkene og sammenhengen mellom tematikken i verkene og Hamsuns virkelige liv. Det hele er lettlest og godt bundet sammen. Kolloen tar i etterordet stilling til om Hamsun var nazist, og bekrefter dette, men avviser at han var antisemitt - slik jeg tolker han.

Jeg kan ikke la være å bli enda mer fascinert av Hamsun etter å ha lest Kolloens biografi. Alt som hadde med diktningen hans å gjøre, virket nesten krampeaktg intenst. Som om han måtte skrive, ellers var han ikke et menneske, eller levende overhodet. Og han skrev og levde lenge.

Her er to sitater fra biografien, som jeg synes stemmer på en prikk, og som rett og slett er godt skrevet: Først ut; om karakterene i bøkene til Hamsun, særlig Sult-jeget:

"I bygdesamfunnet er man hva slekten er, og alle kjenner eksakt så vel de enkelte faktorer som summen av ens verdi. I byene er man til fulle hva man til enhver tid makter å framstå som" (2009, s. 60).

En oppsummering av de viktigste karakterene i Hamsuns forfatterskap, og særlig August, som er min favorittkarakter:

"Hvem er så August? Sult-jeget ble et symbol på kunstnerens skaperkraft. Nagel i Mysterier hevdet den sanne kunstners kompromissløshet. Johannes i Victoria representerte det skapende menneskets møte med kjærlighetspasjonen. Knut Pedersen i Under høststjernen og En vandrer spiller med sordin var kunstneren som analyserte samfunnet. August representerer ideen, fantasien i all sin vidunderlige og forferdelige utfoldelse, en blanding av alt godt og alt ondt" (2009, s. 246).

Jeg nekter

Per Petterson er en av mine favorittforfattere. Dette er en forfatter jeg vet det kommer kvalitet fra. Denne gangen heter boken Jeg nekter (2012).

Kort fortalt møter vi to menn i femtiårene, Tommy og Jim, som tilfeldigvis møter hverandre. De var nære barne- og ungdomsvenner, men gikk så hver sine veier, og har ikke sett hverandre siden. Vi blir kjent med deres barne- og ungdomsår, samt også den ene søsteren til Tommy, Siri. Petterson veksler på å følge hovedsaklig de tre personene.

I Jeg nekter er det kroppslige sentralt. Et eksempel: "...og håndflatene dine husker det mjuke, det glatte og det ru..." (Petterson, 2012, s 140). Dette kommer gjerne til uttrykk i fysisk arbeid. Det er nesten fristende å tenke at fordi Tommy var den av de to som jobbet mest fysisk, så ble han den mentalt friskeste av han og Jim.

En hovedgrunn til at Petterson er en av mine favoritter, er språket, og måten han bruker språket på. Her er det østkantslang med a-endinger, diftonger og innimellom dialektord. Dessuten vet jeg ikke om noen andre forfattere som er så god på å bruke banneord som Petterson, som f.eks. her: "Men akkurat det var ikke noe de sjøl kunne se, og det var måneskinn over Aurtjern og kaldt som faen og ingen kunne se dem med luer på uansett, og ingenting var som det ellers var, og alt kunne sies..." (2012, s. 149). Banneordene dukker ikke opp så ofte, men når de gjør det, er det ofte slik at de skiller seg ut som en kontrast i stemningen som ellers beskrives, og da funker det som, ja, faen. 

Jeg forventet at slutten av romanen skulle handle om hovedpersonene, Tommy og Jim, men så tok den en annen vri. Og jeg tror jeg likte den vrien. Den la noe igjen i luften, den satte ikke punktum for historiene til disse to mennene, og da lever boka videre i leseren, som gode bøker gjør.

Kanskje ligger den under juletreet med ditt navn på i år? Da kan du i så fall glede deg!

Disgrace

J.M.Coetzee er en sørafrikansk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 2003. Hans roman Disgrace kom ut i 1999.

Coetzee undersøker ofte hvordan individet ender i en situasjon av lammelse eller passivitet (Haarberg, 2007). Dette stemmer for hovedpersonen David Lurie, men også for hans datter, Lucy, som begge holder til i Sør-Afrika. David er en hvit universitetslektor som innleder et forhold til en student. Han mister jobben, og reiser til datteren som bor alene på en gård i et område med svarte gårdsbrukere.

Davids og Lucys situasjoner og verdensbilder er imidlertid helt ulike. Lucy er en tøff, lesbisk kvinne, likevel er det ikke trygt for henne å leve alene i det rurale miljøet. Hun utsettes for ran og overgrep, og i en slags tilstand av passivitet, velger hun å bli værende og å bære fram barnet til overgriperne. David går fra å føle seg fremmedgjort på landsbygda, til å føle seg fremmedgjort i byen, og til å føle seg til nytte i det rurale miljøet.

Denne boka er aldri kjedelig, og grunnen til det er kanskje den provoserende tematikken og de provoserende valgene til karakterene. Jeg provoseres sammen med David over datterens situasjon. Jeg provoseres også av David selv, fordi han er en mannsjåvinist som foretrekker unge kvinner, og selv begår en form for overgrep mot en student. Samtidig innehar boka rørende elementer.

Språket i romanen er veldig godt, det flyter lett selv om Coetzee konsekvent skriver i presens. Det var litt uvant å lese slik, jeg vet ikke helt hvorfor. Men det bidrar til en aktiv handlingsutvikling. Det skjer noe hele tiden i denne romanen, det roes aldri ned i utdypende skildringer.

Les den da vel, og la deg provosere!


Kilde: Haarberg J. m.fl. 2007, Verdenslitteratur, Universitetsforlaget. 

Prosessen

Denne gongen har eg lese klassikaren Prosessen av Franz Kafka (1883-1924). Omsider har eg lese ei av dei viktigaste bøkene i historien, som kom ut i 1925. Dette er ei bok som det stadig vert referert til. Ein "kafkaprosess" tyder; "en absurd byråkratisk eller rettslig forfølgelse av et enkeltmenneske som forstår lite eller ingenting av hva som foregår" (Wandrup, 2010). Kjenner du deg igjen? Vi klagar støtt og stadig på det veksande byråkratiet, og at vi må passe oss for ikkje å bli saksøkt. Denne boka er derfor høgaktuell, slik klassikarar ofte er.

Ein morgon kjem nokre menn og skal arristere hovudpersonen Josef K., men han får ikkje vite kvifor. Han får beskjed om å leve livet som vanleg og går kvar dag på jobb. Etter kvart treff K. forskjellige menneske som på ulike vis prøver å hjelpe han med prosessen han er i, utan at han vert noko klokare av den grunn.

Det heile er absurd, forvirrande og til tider svært morsomt fortald. Stemninga er "kafkask", ei kjensle av avmakt, fremmedgjering og uverkelegheit. Tema er framandkjensle, men også ufridom. Handlingane til K. er irrasjonelle; han er likegyldig til det heile, eller han angrip i staden for å forsvare seg. Romanen har noko "hamsunsk" over seg, særleg tenkte eg på Mysterier og Sult. Prosessen er også modernistisk tvers gjennom, og den tar opp tema som var sentrale då.


Kilde: Wandrup, F. 2010, "Aldri skjønt hva Kafkas "Prosessen" handler om?", Dagbladet, 16.07.2010. 

Kill your darlings!

Jeg skriver for tiden på et portrettintervju. Det fikk meg til å tenke på et uttrykk jeg lærte på videregående, som jeg har fått bruk for i mange sammenhenger senere: Kill your darlings! Takk, kjære lærer som sa dette til meg da vi skulle lage en teaterproduksjon på dramalinja og ville ha med alt vi hadde lært og som vi likte og som vi mente vi måtte ha med. Ordene var harde og brutale, men de hjalp.

Bloggen min har fått lide av at høsten har vært travel. Den har ligget urørt der ute i internettfloraen, i det stille. Den er kanskje en av disse "darlingene" jeg har måttet kutte, fordi tiden ikke står stille, den brøler avgårde. Og jeg har ikke fått tid til å skrive om det jeg leser eller skriver eller opplever. Det er synd, fordi det er å skrive om det man gjør, bearbeider opplevelsen på en dypere måte. Man får tid til å reflektere over det man har gjort, og det tror jeg er viktig.

Hva tenker jeg om å skrive et portrettintervju? Det å balansere det personlige og det profesjonelle/faglige er en utfordring. Jeg vil vise personen, samtidig som sakene personen er opptatt av, må komme fram. Jeg vil skape en ramme på intervjuet som setter leseren i en stemning, som skaper noen bilder. Og ellers: Kill your darlings!

To the Lighthouse

Denne høsten leser jeg klassikere fra 1700-tallet og inn i moderne tid. Noen av disse skal jeg skrive om her på bloggen min.

Denne gangen: Virginia Woolf: To the lighthouse (1927) 

Woolf levde fra 1882 til 1941 og var en markant litterær skikkelse i England. Hun ønsket en ny type litteratur som var opptatt av det indre, og sjelen til mennesket, og er derfor en representant for modernismen. Woolf kritiserte datidens forfattere for å være for opptatte av ytre beskrivelser og materielle forhold.

To the Lighthouse er delt inn i tre deler; i første del ("The Window") blir vi kjent med familien Ramsey´s, deres åtte barn og ekteskapet mellom Mr. og Mrs. Ramsey. Del to heter "Time Passes", og er slags tidsreise hvor vi får noen glimt fra årene som har gått. Vi får blant annet vite at Mrs. Ramsey er død, deres sønn og datter også. I den siste delen; "The Lighthouse",  kommer resten av familien tilbake til huset, og de drar endelig til fyret.

Woolf veksler mellom ulike perspektiv i romanen, den er fortalt i tredjeperson, men vi får også innblikk i tankene til de voksne personene i romanen, særlig Mr. og Mrs. Ramsey. For å kunne vise et helhetlig menneske med sjel, er dét viktig. Mrs. Ramsey stiller filosofiske spørsmål til seg selv, f.eks.; hva har hun fått til i livet?

Havet og bølgene blir en gjennomgående metafor i boken. Alle værtegn blir personifisert og gjort levende. Det er som om beskrivelsene av naturen og årstidene blir en allegori på livet til familien Ramsey. Noe annet som går igjen, er problemer med å kommunisere - i den forstand at personene vil dele tankene sine, men får det ikke til, annet enn til leseren.

I romanen er det moderne menneskets dillemmaer og tanker i fokus. Ønsker om selvrealisering ligger bak dagliglivet. Vi får innblkk i personlige tanker og lengsler, og dette gjør, synes jeg, personene dynamiske og gjenkjennelige for en leser i 2012!

Les også:
Woolf, V. "Modern fiction"

Bilde: wikipedia. 

Beatles!

Hvorfor har jeg ikke lest denne før? Beatles av Lars Saabye Christensen tok meg i sommer med på en vill ferd i en oppvekst på 60- og 70-tallet på Oslos vestkant. Vi følger hovedpersonen Kim Karlsen, sammen med kameratgjengen sin på fire gutter, fra lykkelige barneår med fotball og vinylplater med Beatles til den litt mer usikre ungdomstida og starten på studietida som ender på Gaustad sykehus.

På en måte minner Kim om Sult-figuren til Knut Hamsun. Han handler irrasjonelt og blir en slags klovnefigur, selv om det ikke er ikke sulten som driver han til dette, men alkoholen. Han forelsker seg i to jenter, men det blir aldri noe ut av disse forholdene. Alt forsvinner ut av hendene på Kim. Til tross for karakterkomikken vi finner i rikt monn, er dette også dypt tragisk. Boka handler om mennesker som kjører seg selv i grøfta, men som også finner trøst i hverandre.

Språket er nydelig, det florerer av slanguttrykk og kreative metaforer. Kontrastene i slangen og motsetningsfulle lydlige setninger og ord gjør språket musikalt, lekent og poetisk. Noen eksempler på språklige godbiter:

"Og ute drakk himmelen blod, jentene var gått hjem og hundene gjødde." (s. 238)

"Men det var øya hennes som var merkeligst. Utenpå var de intense, stirra all sin tyngde over på deg, men like bak det blå var det grått og matt, som et vann noen har tråkket i og virvla opp sand og slam." (s. 255)

"Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen..." (s. 509)

Den stammende kameraten til Kim, Ola, sier dette i boka: "- Kunne hverfall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!" (s.229). En liten morsom metakommentar fra S. Christensen om boken på 733 sider i min pocketutgave fra 2008. Dette er en underholdende klassiker!

Herfra til virkeligheten

Herfra til virkeligheten er en samling lesninger av sentrale norske samtidsforfattere skrevet av Ane Farsethås. Den røde tråden er virkelighetsfremstillingen. Farsethås peker på starten med en virkelighetslengsel hos Erlend Loes Naiv.Super, hvor hovedpersonen savner mer virkelighet, og noe å kjempe for, i hverdagen. Slutten på denne "perioden" antydes som 22. juli 2011, datoen da virkeligheten innhentet og rammet oss på grusomt vis. Den virkelighetslengtende litteraturen, men også annen kunst, vil kanskje måtte tone seg ned etter tragedien for et år siden.

I sine analyser bruker Farsethås kjent litteraturvitenskapelig og kulturhistorisk teori, og hun trekker fram et utvalg forfattere. Karl Ove Knausgård får mest plass, kanskje fordi hans beskrivelse av uvirkelighetsfølelsen er av et så stort omfang og blir beskrevet med så stor inderlighet. En annen forfatter som trekkes fram, og som kanskje skriver med en mer tradisjonell inderlighet, er Jon Fosse. Jeg måtte lese Morgon og kveld etter å ha lest Farsethås´ tolkning av hans bøker, og ble dratt inn i den presise rytmen Fosse skriver i. Boken er sår og tragisk, men den er også vakker. Jeg tenkte mye på Tarjei Vesaas når jeg leste Fosse. Språket hos Fosse er, som hos Vessas, pakket med metaforer, symboler og referanser. Det framstår enkelt, men samtidig ligger det en uendelig dybde under.

Jeg la særlig også merke til et interessant poeng i boken: Trude Marstein trekkes fram som et kvinnelig svar på den typiske mannsdominerte irrasjonelle hovedpersonen i norsk litteratur. Farsethås peker på Plutselig høre noen åpne en dør som et eksempel. Denne måtte jeg også lese. Den irrasjonelle og komplekse kvinnelige hovedpersonen er et savn i norsk litteratur. Jeg synes Hanne Ørstavik og Siri Hustvedt på mange måter klarer å vise spennende kvinnelige hovedpersoner. Kanskje er det flere der ute som jeg ikke har lest?

Er man litteraturinteressert, og har studert litteratur, er Herfra til virkeligheten en nyttig og god bok. Mange av mine favorittforfattere blir diskutert og analysert, og det gir leseopplevelsene ekstra dimensjoner.

Kilde: Farsethås, A. 2012, Herfra til virkeligheten: Lesninger i 00-tallets litteratur, Cappelen Damm, Oslo.

Bilder av bokomslagene er hentet fra www.bokelskere.no 

Sommer er klassikertid!

I sommer har jeg så langt lest Candide av Voltaire og Gullivers Reiser av Jonathan Swift. På leselisten står nå Don Quijote, Ulysses og Odysseen. De tre siste er klassikere som jeg er litt flau over at jeg ikke har lest. Odysseen har jeg imidlertid lest i studietiden min, men jeg husker lite fra den. Jeg må også innrømme at jeg vegrer meg litt for å lese disse bøkene, og jeg utsetter stadig å lese dem med andre samtidsromaner. Jeg er nemlig redd det kommer til å bli litt trått. På en annen side, jeg har pløyet meg gjennom seks bøker og mange tusen sider med Karl Ove Knausgårds kamp, hvorfor skulle dette bli noe vanskeligere?

Uansett, sommeren er ferietid, det er er tid for å senke tempoet, det er tid for å bruke mer tid på alt. Byen ligger stille og nesten i et vakuum, da er det godt å ha bøker å forsvinne i.



Bilde: privat. 

Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv

Eg gjekk ein gong i ein park og las Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal og tenkte at; Ja, sånn er det. Sånn er det faktisk! Han sette ord på det ordlause, på ei kjensle som eg hadde tenkt på, men ikkje klart å forklare. Eg såg ein benk, men ein gamal mann knabba den rett føre auga mine. Eg tenkte at det ikkje gjorde noko, for å gå løyser problem, det sett tankane i sving og ideane kjem hoppande. Då treng ein noko å notere i, og eg skjønte dei som seier dei aldri går ut av døra utan ei notatbok, skjønt i dag kan ein kanskje bruke smarttelefonen til slikt.

Det er medan du spring langs ei sti med bekken sildrande på eine sida, og skogen tung og grøn på andre sida, at du får lyst til å skrive! Der er når du går på ein fjellknaus med ein tung sekk på ryggen at du får ein idé til ei setning, eit dikt eller ein roman. Ja, ein roman! Men det er ikkje berre det å gå som setter hovudet i sving, det er å arbeide med kroppen, gjere noko fysisk slitsamt som ikkje treng hjernekapasitet utover å sørge for at refleksane fungerer. Kroppen arbeider med sitt maskineri medan hovudet arbeider med sitt. Saman lever dei eit vilt og poetisk liv!

En teaterroman

Mikhail Bulgakov oppdaget jeg første gang for ti år siden da jeg leste "Mesteren og Margarita". En av mine absolutte favorittbøker. Boken er magisk, og en fryd å lese. Bulgakov er morsom, rå og fantasirik. Jeg leste også "Fatale Egg" for noen år siden, men den forsvant i skyggen til "Mesteren og Margarita". Denne gangen er det en nyoversatt Bulgakov, med tittelen "En teaterroman".

"En teaterroman" er Bulgakovs oppgjør med en maktsyk og forfengelig teaterverden. Hovedhandlingen dreier seg rundt Sergej L. Maksudov som prøver å skrive en roman. Tilfeldigheter vil ha det til at han blir bedt om å skrive et teatermanus for Det frie teatret i Moskva. Han roter seg inn i en forfengelig og overdramatisk teaterverden hvor hans manus etter mye fram og tilbake blir satt opp, av selveste Konstantin Stanislavskij. Boken er også en morsom kritikk av den kjente teaterpedagogen Stanislavskij. Dette visste jeg før jeg begynte å lese, og jeg ble litt skuffet da Stanislavskij (og hans regimetode) ikke dukket opp før mot slutten av romanen.

Dette er like fullt Bulgakovs velkjente stil; Tempoet er høyt, det skjer noe nytt hele tiden som gjør at handlingen tar ulike avstikkere og sideveier. Karakterene er det mest fascinerende ved Bulgakov, de er kjappe, viltre og svært teatrale. Å lese boken, er derfor nesten som å være tilskuer til et melodramatisk kostymedrama i en slags commedia dell´arte-stil.

Boken ble heller aldri fullført, som flere av Bulgakovs romaner, og den ender derfor litt brått i et tankereferat til hovedpersonen over Stanislavskijs metode: "Hvis teorien til Ivan Vasilijevitsj (Stanislavsksij) virkelig er ufeilbarlig og hvis disse øvelsene hans bidrar til skuespillerens totale innlevelse i gestaltningen av rollen, da vil enhver forestilling skape fullkommen illusjon og spille slik at tilskueren glemmer at han ser på en scene..." (Bulgakov, s. 249). Du glemmer ikke at dette er fiksjon når du leser Bulgakov, det er for mye staffasje til. God lesning!

Våkner om natten og vil noe annet

Å gå på bakgårdssalg hos Tronsmo bokhandel er en egen opplevelse: klatre ut av et vindu i den trange bokhandelen og inn i bakgården hvor det står pallevis med bøker, bøker, bøker. Her er alt fra kunstbøker til tegneserier, og en stor andel skjønnlitteratur, på norsk og engelsk. I en brun pappeske på betonggulvet fant jeg Våkner om natten og vil noe annet av av Geir Gulliksen. 

Boka handler om en forlagsredaktør i femtiårene som vi følger gjennom noen forviklinger til et nært vennepar i en kort periode før han faller om og dør. Gulliksen har en leken form og flere ganger får vi metakommentarer som når fortelleren utbryter at leseren sikker allerede har skjønt at dette ikke er noen dagbok, men en roman. Synsvinkelen er personal, men på slutten ser jeg-personen seg selv utenfra som død person, og fortsetter å fortelle de andre karakterenes historie. 

Det er et godt driv i romanen, hvor vi følger hovedpersonen noen forvirrende dager før han stuper. Derfor ble dette en bok som jeg leste i ett strekk, og som jeg nesten skulle ønske varte litt lenger. Vi får en løsning og en litt lang utbroderende avslutning. Jeg angrer likevel ikke at jeg tilfeldig plukket denne boka opp fra en støvete bokhaug i Tronsmos bakgård. 

Nynorsk vs. bokmål

Eg er blitt spurt om kvifor eg skriv på både nynorsk og bokmål, og dette er eit forsøk på å gje eit svar.

Eigentleg er det ikkje nokon spesiell grunn. Eg likar å skrive på begge målformene. Å skrive på nynorsk gjer at eg må tenke annleis. Det er ikkje sikkert eg meistrar det heilt, og eg må bruke ordlista. Samstundes opplever eg at det er enklare å skrive på nynorsk fordi det er eit meir muntleg språk. Nynorsk ligg nærare det talte, frå val av enklare ord til setningsoppbygginga.

Eg trur også dette heng saman med kva eg les. Eg les ein god del skjønnlitteratur på nynorsk. Og det har slått meg i det siste, at det meste av den nynorske litteraturen eg les, er humoristisk. Det er morosame, litt rare, absurde tekstar. Bøkene eg har lest på bokmål er, med unntak av Thure Erik Lund og Erlend Loe, inderleggjerande, alvorlege, nedtona og triste.

Den nynorske litteraturen er altså lettare, tragikomisk, men også nyskapande i forma. Eg har til dømes lese Frode Gryttens små twitterhistorier, som han sjølv vil at skal vere større enn dei 140 tegna. Jon Fosses Prosa frå ein oppvekst er andre korte, enkle fortellinger frå ein oppvekst, men dei er gjenkjennande og sprengjer seg ut av formatet sitt.

Kva er så svaret? Nokre gonger er det lettare å skrive nynorsk, det er meir rett fram, det er morosamt. Andre gonger er det greit å skrive på bokmål, men då tar eg meg sjølv i å pusse meir på språket, eg er ikkje så fri som når eg skriv på nynorsk. Og grunnen til det, er vel at det nynorske er meir dialektnært, medan bokmålet er meir aristokratisk, og skapar ein distanse mellom skrivaren og innhaldet. Det kjendes kunstig, rett og slett.

Bilde: ragnhildaas

Skittenrealisme og ordflom

"Alt rundt oss er eviglange ordstrimler og setningstunge fyllinger med tallkombinasjoner, musikalske ordkaskader, setningsledd og påbegynte utsagn" (Lund, 2010, s. 359).

Thure Erik Lunds siste bok Straahlbox er en krevende leseopplevelse, men den er også god. Lund skriver en avansert form for "stream of consciousness". Ord og kompliserte sammensatte begreper flommer over og flyter sammen til en strøm av tanker og ideer. Språket varierer mellom lavstil bondemål og dialektuttrykk til aristokratisk kvasiakademisk høystil. Språket er rått og humoristisk - noen ganger er det eneste holdepunkt for meg i teksten. Innholdet forsvinner i alt ordgyteriet, og jeg flyter bortover sammen med ordflommen.

Synsvinklene er mange. Fortellerne er ulike personligheter underveis i romanen som har vært i Straahlbox, en slags fiktiv, futuristisk og bortgjemt forskningsanstalt. Mot slutten av boken tar handlingen en brå vending og leseren møter en stemme som presenterer seg som"vi", en allvitende forteller som ser forfatteren selv; Thure Erik Lund, utenfra, og her blir Lund personlig og selvutleverende. Men Lund skaper en humoristisk distanse til utleveringen, som en herlig kontrast til Knausgårds inderliggjørende skamutlevering. Lund skriver om "Lund": "...han lar ofte innfallene styre skrivinga si [...] alt bare sauses sammen..."

Hvem er dette "vi" i boken? Det tillater seg en god del, blant annet å kommentere leseren og leseprosessen: "...og vi veit jo at du som leser dette, og ikke minst hva din lesning resulterer i, med tiden vil gli seg til, slik at både du og lesningen din vil bli en del av oss" (2010, s. 481). Her tenker jeg på intertekstualitet, og at dette "vi" kan sees på som teksten i seg selv, som peker på at leserens tolkning veves sammen med teksten, og dette skaper igjen litteraturen. Men nok om det.

Lund er en av mine favorittforfattere. Jeg har lest Myrbråtenfortellingene, Inn og flere andre bøker. Disse første bøkene kan jeg varmt anbefale. Straahlbox er mer krevende, men absolutt en annerledes leseopplevelse, selv om alt til tider bare sauses sammen.

Den triste samtidslitteraturen

Knut Hoem skriver i en kronikk i Aftenposten 17. mars at samtidslitteraturen alltid har vært trist. Han eksemplifiserer dette med å vise til at den tristeste av de nye samtidsromanene nylig vant Ungdommenes kritikerpris: Stig Sæterbakkens Gjennom natten. Her er jo ikke bare boken trist, men også omstendigehetene rundt forfatteren, som døde for en liten stund siden.  

Hoem ser på litteraturen som en slags bro mellom den offentlige samtalen og samtalen i det private hjem. Det man opplever selv, er noe annet enn det som tas opp i offentligheten. Det er langt mellom disse to sfærene, og denne avstanden må vi sette ord på, eller vi må finne noen sammenhenger vi kan forstå den i. Det er her den triste litteraturen blir vår trøst, eller vår sammenheng.

Kunststykket til en forfatter, er å sette ord på denne avstanden, samtidig som man vekker gjenkjennelse hos leserne. Hoem trekker Karl Ove Knausgård fram som et eksempel. "På sitt beste er litteraturen frigjørende" skriver Hoem, selv om han konkluderer med at "Iblant er bare litteraturen trist".

Hva menes egentlig med trist? Hva er egentlig "bare trist" versus trist med gjenkjennelse? Er det slik at de triste bøkene man kjenner seg igjen i, setter spor og ikke slipper så lett, mens de bøkene som er "bare triste", er så triste at man føler avsky? Hvordan vil vi takle å se lese bøker som refererer til hendelsene 22. juli 2011 for eksempel?

Bilde: privat

Noen tanker om essayet

Essay betyr "forsøk" eller "utprøving"og behandler temaet alvorligere enn kåseriet. Det er reflekterende, gjerne skrevet i jeg-form, subjektivt og kritisk betraktende. Det bør være en rød tråd, men man kan dra inn små anekdoter eller allusjoner som har relevans eller kan understreke et poeng. Essay er saklig innhold skrevet på en "skjønn" (som i skjønnlitterær) måte ved hjelp av et språk med metaforer, ironi, hyperboler, allliterasjon, allusjon eller lignende litterære virkemidler. Temaer kan være de store spørsmålene i livet og litteraturen, som: liv, død, kjærlighet, glede og sorg. Det kan også være mer faglig spesifikt, om språkhistorie, globalisering eller miljø.

Hva er et bokessay? Her er gjerne en eller flere bøker i fokus. En måte å gjøre det på, er å trekke frem flere bøker som omhandler ett og samme tema. Bøkene kan sammenlignes og vurderes ut i fra den gitte tematikken. Skriver man om én bok, kan man bruke bokens tematikk som et springbrett, og så gå dypere inn i temaet. En kan trekke temaet ut av boken, og inn i en større samfunnskontekst. Det kan også være interessant å trekke inn andre tekster eller forskning som er relevant. Kanskje kan man ta et personlig sidespor, og vandre litt i temaet.

Essayet et nettopp en slik fri sjanger som gir skribenten rom til å være personlig, til å vise sin stemme, og la den komme fram. Man kan kanskje se på essayet som en elv. En elv hvor skribentens tanker kan strømme sakte eller raskt, eller kanskje stå stille, som i en fjord en stund, før du farer videre. Tankene i essayet bør kanskje også by på litt motstand, litt stri strøm, eller et stort felt som du som leser utfordres til å få oversikt over. Slik at leseopplevelsen forlenges utover teksten og perspektivet kan utivdes.

Bilde: Utsikt fra Preikestolen utenfor Stavanger. Privat. 

Å skrive er et puslespill

Hans Olav Brenners bok Om å skrive inneholder intervjuer med et utvalg norske forfattere og en forlagsredaktør. Hva får man igjen av å lese denne boken? Hva kjennetegner skrivearbeidet?

Det som kommer aller tydeligst frem i intervjuene, er at alle forfatterne jobber mye med skrivingen, på ulike måter. Ingvild H. Rishøi skriver en stor mengde uten å begrense seg selv. Etterpå skrapes stoffet ned i en klippe- og limeprosess, hvor hun klipper ut deler som hun så setter sammen, som et puslespill. Per Petterson venter på den ene bestemte setningen, og snakker om at en god fortelling må ha et nav, eller et omdreiningspunkt, der motsetninger møtes. Det må også alltid være et problem eller friksjon i bunnen.

Lars Saabye Christensen forteller om det pinlige som drivkraften i litteraturen. Det pinlige kan være nært knyttet til skammen, og eksemplifiserer med sin egen bok, Maskeblomstfamilien. S. Christensen er også opptatt av hvordan man kan bygge opp karakterene og gjøre dem levende.

Andre forfattere igjen, som Erlend Loe, må ha det morsomt når han skriver. Derfor lar han karakterene utsettes for urimelige handlinger, som han selv synes er morsomt. Loe forsøker å kombinere det realistiske og det absurde i sine bøker.

For tidligere redaktør Irene Engelstad, handler det om å hjelpe forfatteren med å finne sin stemme. En del av prosessen er å stille spørsmål som: Hvem forteller? Hvor fortelles det fra? Hvorfor forteller du? Hva er det du egentlig vil? Engelstad fremhever åpningen som det sentrale i boken.

Hva handler skriving om? Det er enkleste svaret er at det ikke finnes noe enkelt svar. Etter å ha lest Om å skrive, kan det imidlertid kanskje kokes ned til dette:
- en god åpning
- et udefinert nav/bevegelse/kraft som skaper drivet i romanen
- friksjon eller problem i bunnen
- bygge opp spennende og troverdige karakterer
- show, don´t tell
- bruke av sitt eget liv
- hardt arbeid.

Det tragikomiske

Det er noko som går igjen i komiske bøker, og det er ofte at komikken er nært knytta til det tragiske. Marit Eikemos Samtale ventar, som kom ut i 2011, er eit godt døme på dette. Handlinga i boka tek til i den litle industribygda Einvik. Hovudpersonen Elisabeth Brenner kjem hit for å samle inn dialektar. Ho har vore arbeidslaus ei stund, og er no på attføring. I Einvik kjem Elisabeth i kontakt med fleire tragikomiske menneske.

Figurane i boka til Eikemo er morosame fordi dei har nokre særtrekk som også er knytta til noko tragisk. Dei har ein eller annan last, som lesaren ler av. Vi har til dømes den lokale forfattararen Sveinung Sel som ikke får til å skrive fordi han ikkje klarar å halde seg unna nettporno. Han er ein komisk karakter fordi han har ei last som han ikkje sjølv klarar å styre. Det er klassisk komikk, hovudet og kroppen samarbeidder ikkje. Vi finn også ein bitter og singel fotograf som snakkar med avsky om alle brullypsbilete ho har teke, men som ikkje blei anna enn skilsmisse og tragedie. Vi møtar også ein lege som finansierar eit russenter ved å selge dop til ungdommane i bygda. Sjølv om karakterane er karikerte, er dei gjenkjennelege. Kanskje er det fordi mennesket nettopp er kontrastfullt og irrasjonelt, vi er ikkje feilfrie.

Den mest tragikomiske karakteren i Samtale venter, er hovudpersonen sjølv. Elisabeth har kome til ein ny plass og dette skal markere ein ny start. Det går ikkje heilt som ho har planlagt. Elisabeth seier ikkje dei rette orda og ho gjer ikkje dei rette handlingane, sjølv om ho gjerne vil. Sjølv når ho har gjort ei god gjerning, klarar ho å rote det til for seg sjølv, slik som då ho etter å ha sete hos ei gammal dame utan familie ved dødsleiet hennar, tek bilete av liket og visar det til andre fordi ho så gjerne vil dele den vakre augenblinken. Elisabeth er eit einsamt menneske, ho rotar til det sosiale livet i røynda og til slutt også på Facebook. Da er det ikkje mykje igjen å le av, og slutten på boka er heller ikkje morosam, den er trist og mørk. Eit sitat frå boka kan kanskje symbolisere korleis Elisabeth opplever livet sitt. Det er også poetisk skrive:


"Eg stod på gangen, lente panna mot det store, kalde vindauget som var vendt mot elva, stira på vatnet som rann utanfor, og tenkte at det er aldri den same elva, vi ser aldri det same. Alt saman bare renn forbi" (Eikemo, 2011,  s. 247).

Om å lese "Min kamp" av Karl Ove Knausgård

Ambivalent 
I midten av januar klappet jeg sammen siste bok av Karl Ove Knausgårds Min kamp. Jeg må innrømme at det på mange måter har vært en kamp å lese bøkene. Den første boken var nydelig, de andre mer vage, men også god og drivende lesning.

Det 400 sider lange litteraturessayet i Min kamp 6 er interessant og undersøker blant annet Adolf Hitlers Mein Kampf. Knausgård forsøker å finne noe i Hitlers personlighet som kan forklare nazismen og det grusomme folkemordet på seks millioner jøder. Dette kobler han også til noe grunnleggende menneskelig, og dermed også noe allment, noe som gjelder alle.

Faren er ikke lenger drivkraften i den siste boken. I første bok ble denne skyggen så sterk, og så bærende for romanen, at den ga meg som leser frysninger. Hele intensiteten og det litterære er sterkere i Min kamp 1, 2, 3, 4 og 5.

En lang fotnote 
Ane Farsethås skriver i Morgenbladet, 18.-24. november 2011: "Den korteste beskrivelsen man kan komme med av Min kamp. Sjette bok er at den er en metaroman: en bok som handler som sin egen tilblivelse, der reasearchen, forberedelsene, de mange utsettelsene og den endelige nedskrivingen av boken utgjør hovedhandlingen." Farsethås kaller den siste av de seks bøkene for en fotnote til de foregående bøkene. Her er det fristende å trekke inn Dag Solstad, og hans roman Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, som en parallell.

Knausgårds metakommentarer gjennomsyrer hans siste bok. Skriveprosessen med Min kamp har endret seg, nå skriver han for å overleve. Han skriver at han er blakk, og trenger pengene. Han har allerede såret alle rundt seg, derfor har han ingenting å tape. Det kunstneriske nivået er ikke lenger like viktig.

Farsetås skriver også at verket spiller på en avsløringens logikk "...som det selv samtidig avkler og avskyr". Ambivalens preger hele romanprosjektet. Farsethås peker også på at linjen mellom usalgbar metaroman og salgbart forfatterprosjekt er uklar. Hva selger mest? Boka eller forfatteren? Det er ingen tvil om at avsløringen av familieforhold og mystikken rundt Knausgårds familie og egen person, har ført til økt salgstall.

Virkeligere virkelighet 
Knausgård lengter etter en "virkeligere virkelighet, et mer autentisk liv". Familielivet er ikke nok, ingenting er nok. Vi er omgitt av fiksjoner, og det å skrive sitt eget liv, kan være et forsøk på å frigjøre seg fra fiksjonen vi er omgitt med. Knausgårds prosjekt var å skrive så ekte og ærlig som mulig, men eksperimentet mislykkes, som han skriver i Min kamp 6.

Skillet mellom liv og virkelighet forsvinner i Knausgårds roman. Eivind Tjønneland skriver i Morgenbladet 2.-8. desember 2011, at Knausgård "...vil bygge bro mellom kunsten og livet...". Tjønneland stiller spørsmål ved om den autentisiteten Knausgård påstår han får gjennom å skrive om ekte personer, er troverdig. Han peker dessuten på flere momenter som skurrer i Min kamp. Knausgård spiller uskyldig lam, men egentlig er han utspekulert, ja, til og med tittelen er utspekulert. Tjønneland stusser over at Knausgård er mer kildekritisk i essayet om Hitler, enn han er når han skriver om sitt eget liv. Han mener Knausgård ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet.

Identifiseringen og innlevelsen 
"...den som skriver, skriver alltid ut fra sin egen erfaring" skriver Toril Moi i Morgenbladet 16. - 22. desember 2011. Hun kobler dette til litteraturvitenskapens problem. "Helt siden modernismen slo gjennom som premissleverandør for litteraturforskningen, har vi fått høre at bare naive lesere identifiserer seg med karakterene i en roman." Skammen og åpenheten er sentral og en del av konteksten til Min kamp, mener Moi. Som leser skammer vi oss over å lese noe så intimt og privat, samtidig som vi kjenner oss igjen. Moi forklarer hvorfor hun identifiserer seg med hovedpersonen: "Vi ser hva han ser. Og derfor ser vi også oss selv."

Min kamp-bøkene en interaktive bøker. De aktiviserer leseren, river oss med, trigger oss til å tenke samtidig som vi blir følelsesmessig berørt og får oss til å kjenne på skammen sammen med forfatteren. Bøkene rører ved det sentrale i litteraturen. Som leser befinner jeg meg i dette private universet til Knausgård og hans familie, inni denne avsløringens logikk. Samtidig, og dette er det jeg mener gjør disse bøkene gode, er Min kamp som et springbrett. Bøkene åpner opp et litterært rom, et rom for tolkninger og lesninger av litteratur og for prosessen med å skrive litteratur. Hans kamp blir min kamp.

Ulovlig norsk

Maria Amelie-saken i 2010 var vanskelig å unngå. Halvannet år senere har jeg lest boken som startet det hele. Ulovlig norsk består av tre deler, en del med dagboknotater fra tiden Maria kommer til Norge som tenåring, så en del om studiene i Trondheim. Til sist kommer en del som ser tilbake og samtidig ser på hvilke konsekvenser denne boken vil få. Maria vil ikke være usynlig lenger, hun vil fortelle sin historie.

Boken Ulovlig norsk er viktig, men den er ikke godt skrevet. Den er full av klisjeer og tør ikke løfte fram det underliggende temaet, nemlig asylpolitikken i Norge. Boken stiller kvasifilosofiske spørsmål som: hvem er jeg? Hva er vilje? uten å kunne svare på dem. Det hele blir en enkel dagbok, lett på overflaten, om Marias følelsesmessige berg- og dalbane og hennes praktiske situasjon. Det som føles urettferdig, er urettferdig fordi det går ut over Maria selv og hennes mor og far.

Utenom innblikket i asylsøkerprosesser fra innsiden, er det et annet moment som er spennende i denne boken, og det er de praktiske utfordringene med å leve ulovlig og papirløs i Norge. Jeg merket at jeg ville vite mer om hvordan Maria klarte å leve som papirløs. Uten personnummer og med falsk navn, ikke telefon, ikke tilgang til legehjelp. Ved hjelp av litt flaks får hun et studentbevis når hun kommer til Trondheim, og dette blir hennes eneste legitimasjon i årene fremover. Men det er ikke dette som er fokuset i boken, det er tankene til Maria om vennskap, framtid og deportasjon. Det blir så mye overfladisk og klisjépreget fokus på dette at hele boken mister sin kraft, sin troverdighet og til slutt sin viktighet. Og det bør ikke en slik bok gjøre.

Byen med de tusen sprekkene 5

Reiseskildring fra Istanbul - siste del 


Morgenfugler  
Siste dagen holder vi oss i nærheten av det innrøkte hostellet vårt. Da vi skal sjekke ut, er det ingen i resepsjonen, selv om klokka er 10.30. Vi spiser så tidlig frokost som vi ikke har gjort til nå. Ute er det varmere i været, vinden har stilnet og det er som om Istanbul vil vise sin myke side før vi drar. Det er tidlig for gaten Istiklal Caddesi også. Det er ikke så mange mennesker ute og går utenfor frokostkafeen vår, ikke like mange vrengte paraplyer, og ikke like mye mylder og støy. Den røde trikken lager mindre lyd enn vanlig.

Vi kommer tilbake til hostellet etter frokosten, og verten vår smiler bredt i det vi går, hun sier vi har vært «nice and clean». Det samme kan vi kanskje ikke si om hostellet, tenker jeg, og ser for meg den sprellende kakerlakken vi fant kvelden før. Den kjempet for livet på ryggen og endte nok sine dager under kjøleskapet, etter at vi diskré dyttet den under. Kanskje tenkte den at vi hadde vært hyggelig selskap i seks dager, det er ikke akkurat høysesong for turisme i desember, så det var nok litt ensomt i øverste etasje på Planet Paprika.

Trøtte husvegger
Med det fine været blir alt med Istanbul snillere og mildere. Vi bruker de siste timene på butikkene i Istiklal, og helst de butikkene hvor vi kan gå i fred uten at de ansatte henger over oss, eller viser frem varene sine. Ola Nordmann vil være i fred.

Vi setter oss på en kafé, kjøper oss kaffe, og leser i hver vår bok. Jeg i Om å skrive av Hans Olav Brenner og reisefølget mitt i Ready player one av Ernest Cline. Jeg forsvinner inn i litteraturens skriveprosesser og følget mitt i en virtuell dataverden i 2044. Det siste blir en skarp kontrast til dagens Istanbul med de tusen sprekkene, de skjeve trappene og trøtte husveggene. Jeg tenker at det er kontrastene som skaper byen, menneskene og stemningen. Vi sitter med kaffen vår og tar inn den behagelige og livlige atmosfæren. «The shiny street» skinner for oss en siste gang.







Bilde: meganknight

Byen med de tusen sprekkene 4

Reiseskildring fra Istanbul - del 4 


Medusa i vannet 
Nest siste dag besøker vi først den underjordiske basilika-sisternen fra 500-tallet som ligger rett ved Hagia Sophia. Vi går en trapp ned og under jorden møtes vi av opplyste søyler og klassisk musikk. Det hele preges av iscenesettelse. Vi følger en merket løype i den store vannklukkende brønnen, mot det vi raskt skjønner er hovedattraksjonen, de to Medusa-hodene. Medusa skulle beskytte mot onde ånder. Det ene hodet er satt opp-ned, det andre ligger på siden i vannet. Vi ser henne i øynene, men blir ikke til stein, slik myten sier. Fiskene som svømmer sløvt rundt henne, ser heller ikke ut til å ha blitt skremt.



"The fastest captain on the Bosphorus"
Båttur langs Bosphorusstredet er neste post på programmet. Vi kommer litt sent til båten, den er full av mennesker, og det finnes ikke ledig plass inne ved vinduet. Vi tenker at å sitte ute på båtturen blir i kjøligste laget, så vi er på vei å ombestemme oss, da billettselgeren, som viser seg å være eier av båten, viser oss til styrrommet. Her blir vi servert te i varmen, mens turister hutrer på utsiden av vinduet og presser frem sine smil foran kameraene i den kalde vinden. I sofaen på andre siden av rommet, sitter en spansk familie på tre og får samme VIP-behandlingen. Kapteinen gir oss en hjemmelaget guidebok med bilder av hoteller, moskéer og palasser langs stredet. Han prater raskt på dårlig engelsk og peker ivrig på alle bygningene vi kjører forbi. I guideheftet har han skrevet om seg selv: «Everybody knows that he´s the fastest captain on the Bosphorus».

Bosphorusstredet er travel, her går det små fiskebåter, turistbåter og oljetankere om hverandre. Her synes samme system, eller ikke-system, å fungere som i biltrafikken og i gågaten Istiklal Caddesi; alle båtene kjører i ulike retninger og i ulikt tempo, og et tilsynelatende kaos råder. Kommer det en båt i veien, trykker man på hornet, og krever sin plass. På tur tilbake kjører båten på den asiatiske siden av stredet. Og i dét vi begynner å bli forsynt med ivrige tyrkisk-engelske gloser og nypete, ser vi sola legger sitt rødglødende teppe over Istanbuls tårn og minareter.

Bilder: øverst: cgsheldon, nederst; privat 

Byen med de tusen sprekkene 3

Reiseskildring fra Istanbul - del 3 


"The shiny street" 

Første juledag går vi nedover hovedgaten i den moderne delen av Istanbul, Istiklal Caddesi, eller "The shiny street", som hostelverten vår kaller den. Midt i gaten går "The nostalgic tram", en rød miniatyrtrikk. Den synes kun å være der nettopp på grunn av nostalgien, det tar tolv minutter å gå hele Istiklal-gaten. Her, som andre steder i Istanbul, er det fullt av mennesker og ikke noe fast system. Alle går i hver sin retning, på kryss og tvers, i hvert sitt tempo, med armer og bein i alle retninger. Og midt i dette kaoset plinger altså denne røde, korte trikken seg forsiktig gjennom folkemassen. 

Det er sol i dag, været letner litt for hver dag vi er her. Som om det mildnes av å se at året snart tar slutt og begynner på et nytt. Vi er kledd for snøstorm. Vi mistenker at været her skifter like fort som mennesker og biler skifter retning. Hjemme i Norge brygger Dagmar opp til storm langs kysten. 

Istanbuls sprekker 

Det er fortsatt sol i gatene når dagen tipper mot ettermiddag, luften er frisk og kald. Mens vi drikker vår andre kaffekopp denne dagen på en kafé, tenker jeg på alle bygningene jeg har sett med sprekker og flekker med avflasset murpuss. Jeg tenker på de slitte trappene og bulkete brosteinene vi har gått på. Bygningene er gråe av skitt, og mange står tomme og falleferdige utenfor hovedgaten. Alle disse tegnene kan vitne om at det tidligere viktige Konstantinopel forfaller. Ankara er nå hovedstaden i Tyrkia, og Istanbul lever av sin fortid. Blikkene og gestene jeg møter fra innbyggerne her er så intense, som om de forsøker å lede oppmerksomheten min vekk fra alle de tusen sprekkene i byen. 

Etter kaffen ser vi en sufidans. Sufismen hører til islam og dansen vi ser er en rituell meditasjon for å oppnå åndelig renhet. De mannlige aktørene er kledd i hvite drakter og snurrer rundt og rundt. De rituelle gjentakelsene, den repetitive musikken og de konsentrerte, men samtidig harmoniske ansiktene, skaper en magisk seanse. Jeg tar meg selv i å tenke at det er rart de ikke blir svimle. Rundt meg rasler og klikker det i jakker og fotografiapparater. 

Bilder: privat 

Byen med de tusen sprekkene 2

Reiseskildring fra Istanbul - del 2 


Tornado Black 
Utrolig nok sover vi tolv timer med det øredøvende bråket utenfor vinduet. Det er julaften og vi spiser frokost kl. 12.30 på vårt faste sted. Mennsker er vanedyr, vi liker rutiner. Når vi er på ferie, blir dette ekstra tydelig. Vi ender opp på den samme kafeen, selv om vi sier at vi skal prøve en ny hver dag. Vi ender opp i den samme gata, selv om vi vil bli kjent med nye gater. Kanskje det er slik at når man prøver noe nytt, blir det å prøve noe nytt en rutine, og mister sin effekt.

Rundt oss sitter tyrkere og drikker te. Teen drikkes hele tiden, til frokost, til lunsj, til middag, til kvelds. Vi blir enige om at teen er for søt. Jeg har valgt meg en kruttsterk Tornado black-kaffe. Koffeinen virker i kroppen, varmer meg, åpner sansene, åpner øynene.

Blå som den blå moské
Hagia Sophia er enorm og overvelder oss mest på grunn av størrelsen. Store lysekroner henger rett over hodene på oss, festet i vaiere som strekker seg helt opp i den øverste kuppelen. Vi går opp en trapp med slitte trappetrinn til galleriet og titter ned på de små hodene som virrer rundt på gulvet i den tidligere kirken.

Den blå moské brukes til bønn, og før vi går inn, blir jeg tullet inn i et blått klede som skal dekke de strømpebuksekledde beina mine. Håret tuller jeg inn i et blått sjal, og vaktene ser ut til å være fornøyd med det. Jeg slipper inn med skoene mine i en pose. Inne i moskéen er det egne små avdelinger hvor kvinner kan be bak gittergjerder, mens resten av moskéens store rom brukes av menn og noen barn som løper rundt. Kanskje er det nettopp i moskéen at religionens kjønnsrollemønster blir mest synlig. I det helligste av det hellige, der skjules kvinnen. Og det hele er iscenesatt for turister, med et eget tilskuerområde.

Coverlåter og fiskebein i halsen
Det er lett å finne fram i Istanbul. De største attraksjonene ligger i den gamle bydelen Sultanahmet. Alt er tett bundet sammen, og uten at vi aner det, går vi plutselig inne i Grand Bazar. Den er et mylder av gull, glitter, tepper, lær, suvenirer og mennesker spredt rundt i små boder og butikker. Labyrinten dekkes av et dekorativt tak med malerier i nydelige farger. Rundt oss løper menn med rykende teglass på serveringsfat av sølv. Basaren kan sees på som en miniutgave av Istanbul. Den myldrer av de samme fargene, temperamentet, ivrige selgerne og skiltene som peker i alle mulige retninger.

Kvelden ender på en rustikk restaurant med coverlåter og fiskebein i halsen. Det dunkle og varme lyset, skapt av murvegger lyst opp av stearinlys, skaper likevel en fin avslutning på dagen. "Tre nøtter til Askepott" fikk utgå i år. Utenfor restauranten sjangler en ensom julenisse med blinkende nisselue.

Bilder: privat

Byen med de tusen sprekkene

Reiseskildring fra Istanbul - del 1 

Det første møtet 
Vi lander på flyplassen oppkalt etter tyrkernes far; Atatürk, to dager før julaften 2011. Det er kveld, og vi står litt forvirret og ser etter en flybuss som kan ta oss inn til Beyoglu i Istanbul sentrum. Vi er her på ferie og har rømt fra julefeiringen hjemme i Norge.

Jeg skvetter av en drosjesjåfør som tuter høyt på en annen drosje foran seg. Da bilen foran ikke ser ut til å røre på seg, spretter sjåføren ut og kjefter på sjåføren foran. Den hissige mannen er misfornøyd med at bilen foran ikke har utnyttet plassen mellom bilene, det er fortsatt en halv meter å trykke sammen bilene på. Den gule rekken av drosjer er en lang, hissig og tutende kø. Dette er det første møtet.

Søt eplete i plaskeregn 
Lille julaften regner det konstant. Vi har rom øverst på et lite hostel med blinkende neonskilt. Utenfor vinduet vårt blander lydene fra regnet seg med bønneropene fra de mange minaretene i byen. Vinden og regnet som går i alle retninger, trafikken og bilhornene, ropene og bønnene blir en intens lydmasse som vi våkner til denne dagen. Det er som den litt vanskelige og bråkete overgangen fra stumfilm til lydfilm. Alt lager lyd, og lyden blir alt.

Vi befinner oss i den nye delen av Istanbul, og her er trafikken øredøvende massiv. Så lenge ingen trassige fotgjengere tramper bestemt ut i veien, kjører bilene selv om det er rødt. Som turist kan du bli overveldet. Bilene er så nære, hjul og skjermer sneier føtter og skjørt og frakker mens de presser seg gjennom folkemassen. Det kan virke som man som fotgjenger har to valg; å holde seg unna trafikken, eller gå rett ut i den. Vi velger det siste. Det er første er umulig.

Dagens ekskursjon går til andre siden av byen, det gamle Istanbul. Vi løper i plaskeregn til Topkapi-palasset som ligger på en grå høyde. Marmorsteinene vi går på er glatte av regn, trampet blanke i mange hundre år. Topkapi-palasset var bodstedadressen til ottomanske sultaner fra år 1400 til år 1800. Palasset ble brukt til å diskutere politiske saker og til kongelig underholdning. I dag er det museum og en av Istanbuls største turistattraksjoner.

I tungt regn og en varmegrad blir alt litt tristere og gråere. Vi småløper fra bygning til bygning inne på palassområdet. De store rommene framstår åpne og kalde med tomme ildsteder sentralt plassert. Jeg går rundt og tenker at det ville vært godt å varmet seg ved en peis akkurat nå. Vi finner en kafé som har varmevifte og søt og rykende varm eplete, det hjelper.

Til slutt besøker vi også det berømte og mytiske haremet. Fargene er lysere her, i blå og rosa nyanser. Her var det 1000 kvinner på det meste. Konkubinene ble hentet som slaver og hvis de var heldige og gi sultanen en sønn, kunne de kanskje få gifte seg med han. Det drypper av alt vi går fordi. Så løper vi ut av haremet mens vaktene kikker utålmodig på klokkene sine.

Bilder: untipografico og tukolive 

Når det lokale blir framand

Marta Norheim tek i sitt innlegg "Provinsiell eller lokal" opp eit interessant aspekt om litteraturen. Ho skriv at litteraturen ikkje kan vere både global og lokal. Litteraturen må velgje seg eit lokalt miljø. "All stor litteratur er lokal". Viss ein skal skrive om eit miljø ein ikkje kjenner til, er det lett å ty til klisjear og stereotypar.

Dette kan eg kjenne meg igjen i når eg les bøker. Etter å ha bodd i Oslo i fleire år, er det spennande å lese bøker med handlinga lagt til områder eg kjenner. Eit døme er Halvbroren av Lars Saabye Christensen, som held seg mykje i området rundt Marienlyst og Bislett. Her kan eg lett sjå føre meg parkane og gatene som skildrast i boka. Dette heng saman med at vi liker å kjenne oss igjen i det vi les, då speglar litteraturen liva våre. Norheim skriv: "Livet er lokalt, litteraturen er lokal".

For at lesarane skal kunne kjenne seg igjen, må det lokale skildrast nøyaktig med luktar, lydar og fargar som er truverdige. Det er som når nokon seier om ei bok: «eg opplevde at eg var i India, fordi forfattaren skildra alt så godt!» Norheim hevdar at jo mindre ein veit om landet som det skrivast frå, jo meir trur ein på at det er sant det som står der. Altså, jo mindre ein veit, jo betre leseopplevelse!

Men tilbake til det lokale og det kjente. Er det ikkje rart at ein kan synast det er spennande å lese om ei gate ein sjølv ha tråkka opp og ned tusen gonger? Er det fordi den blir gjort framand? Er det fordi den blir skildra med vakre ord og pakka inn i ei poetisk form? Eg trur svaret ligg her. Eg trur også kjernen i litteraturen si kraft ligg her. Det kjente blir gjort framand, røynda blir skrive om. Som lesar opplever ein ei dobbel erkjenning, både gjenkjenning og ei oppleving av det kjente i ei ny form.

Foto: Nasjonalbiblioteket
Kilde: Bokbloggen NRK 

Til å starte med

Å lese er å forsvinne inn i et univers. Det er å godta tekstens virkelighet, karakterene og situasjonene. Det er å spille med, og det er å skape sitt eget univers, sine egne bilder. Kanskje sitter man igjen med en følelse eller noen tanker etterpå. Det samme tror jeg gjelder for det å skrive. Man kan skrive seg inn i noe som det ikke er så lett å komme seg ut av. Eller man kan skrive på noe som man ikke vet hva er og hvor går hen.

Dette er en blogg om litteratur og skriving. Enkelt og greit. Velkommen.