Ulovlig norsk

Maria Amelie-saken i 2010 var vanskelig å unngå. Halvannet år senere har jeg lest boken som startet det hele. Ulovlig norsk består av tre deler, en del med dagboknotater fra tiden Maria kommer til Norge som tenåring, så en del om studiene i Trondheim. Til sist kommer en del som ser tilbake og samtidig ser på hvilke konsekvenser denne boken vil få. Maria vil ikke være usynlig lenger, hun vil fortelle sin historie.

Boken Ulovlig norsk er viktig, men den er ikke godt skrevet. Den er full av klisjeer og tør ikke løfte fram det underliggende temaet, nemlig asylpolitikken i Norge. Boken stiller kvasifilosofiske spørsmål som: hvem er jeg? Hva er vilje? uten å kunne svare på dem. Det hele blir en enkel dagbok, lett på overflaten, om Marias følelsesmessige berg- og dalbane og hennes praktiske situasjon. Det som føles urettferdig, er urettferdig fordi det går ut over Maria selv og hennes mor og far.

Utenom innblikket i asylsøkerprosesser fra innsiden, er det et annet moment som er spennende i denne boken, og det er de praktiske utfordringene med å leve ulovlig og papirløs i Norge. Jeg merket at jeg ville vite mer om hvordan Maria klarte å leve som papirløs. Uten personnummer og med falsk navn, ikke telefon, ikke tilgang til legehjelp. Ved hjelp av litt flaks får hun et studentbevis når hun kommer til Trondheim, og dette blir hennes eneste legitimasjon i årene fremover. Men det er ikke dette som er fokuset i boken, det er tankene til Maria om vennskap, framtid og deportasjon. Det blir så mye overfladisk og klisjépreget fokus på dette at hele boken mister sin kraft, sin troverdighet og til slutt sin viktighet. Og det bør ikke en slik bok gjøre.