Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok er skrevet av den danske forfatteren Naja Marie Aidt og ble utgitt i norsk versjon i 2018. Den handler om tapet av sønnen Carl Emil. Som 25-åring hopper han ut av et vindu i 5. etasje etter å ha prøvd sopp som blant fører til hallusinasjoner.

Boken består av ulike tekstbrokker eller prosastykker, poesi, dagboknotater og ulike sitater fra andre forfattere. Det veksles mellom fortid og nåtid. Formmessig er boken som sorgen; fragmentert og istykkerevet. Den er skrevet som om tårene blander ulike fonter og fet og svak skrift, små og store bokstaver og ufullstendige setninger. Boken er sorgen og blir med det en mer sanselig leseopplevelse, og leseen får kjenne på kroppen hvordan det oppleves å miste et barn. Formen er en elegi (klagedikt, fra gresk) (https://snl.no/elegi) med sentimentalt, følsomt og vemodig innhold (og form, som skrevet ovenfor).

Jeg kunne valgt ut mange sitat fra denne sterke boken, men særlig ett synes jeg setter ord på det ordløse ved å sorg og det å miste sitt eget barn veldig godt:

"(...) Han er inne i meg.
Han er inne i kroppen min.
Jeg bærer hans vesen i kroppen min.
Igjen bærer jeg ham i kroppen min.
Som da han lå i livmoren min.
Men nå er det hele livet hans jeg bærer.
Jeg bærer hele livet ditt. "
(Aidt, 2018, s. 154)

Går du nå, er du ikke lenger min datter

Går du nå, er du ikke lenger min datter er en bok fra virkeligheten av Anne Bitsch. Bitsch er dansknorsk forfatter og forsker og kom ut med denne boken i 2017. 

Boken er et kraftig og leseverdig oppgjør med forfatterens fortid og oppvekst med en alkoholisert, psykisk syk og voldelig mor og en far som begår overgrep. Denne boken er ubehagelig og brutalt ærlig, men den har likevel et så godt driv og så gode dramaturgiske grep at du ikke klarer å legge den fra deg. Forfatteren tydeliggjør at sannheten endelig må frem, og hun legger ikke skjul på noe.

Dramaturgisk er boken fortalt kronologisk fra hennes mors fødsel og fram til 2016. Fortelleren er forfatteren Anne (eller Agnes som hun egentlig het før hun byttet navn). Arbeidet med boken blir en rammefortelling, og en metafortelling (hun skriver om at hun skriver) og hun dukker stadig inn i fortiden og rekonstruerer barndommen og også perioder av morens liv. Det er hovedsaklig to spørsmål Anne prøver å finne svar på med skrivingen av boken; hvorfor grep ingen voksne inn og hjalp henne vekk fra moren? Og skjønte moren at det hun foretok seg var skadelig for datteren? Anne er bitter og sint og skriver at hun fortsatt sliter den dag i dag på grunn av det moren og faren påførte henne. Innimellom rekonstruksjonen av sin egen historie refererer hun stadig til sin egen og andres forskning på vold, voldtekt og incest i et forsøk på å forstå sin egen og morens reaksjoner og handlemåter.

Budskapet til forfatteren er et innstendig ønske om at vi voksne som omgås barn, må oppføre oss som voksne og si ifra hvis vi oppdager barn som utsettes for omsorgssvikt eller andre former for overgrep. Også når barna det gjelder vokser opp i ressurssterke hjem. Da er det kanskje enda vanskeligere å se overgrepene. Og vi må ikke bare si ifra, men vi må sørge for at noe skjer, og ikke se en annen vei fordi vi er redde for konfrontasjon. Vi må tørre å bryte ute av en kollektiv taushetskultur.

Herfra til virkeligheten

Herfra til virkeligheten er en samling lesninger av sentrale norske samtidsforfattere skrevet av Ane Farsethås. Den røde tråden er virkelighetsfremstillingen. Farsethås peker på starten med en virkelighetslengsel hos Erlend Loes Naiv.Super, hvor hovedpersonen savner mer virkelighet, og noe å kjempe for, i hverdagen. Slutten på denne "perioden" antydes som 22. juli 2011, datoen da virkeligheten innhentet og rammet oss på grusomt vis. Den virkelighetslengtende litteraturen, men også annen kunst, vil kanskje måtte tone seg ned etter tragedien for et år siden.

I sine analyser bruker Farsethås kjent litteraturvitenskapelig og kulturhistorisk teori, og hun trekker fram et utvalg forfattere. Karl Ove Knausgård får mest plass, kanskje fordi hans beskrivelse av uvirkelighetsfølelsen er av et så stort omfang og blir beskrevet med så stor inderlighet. En annen forfatter som trekkes fram, og som kanskje skriver med en mer tradisjonell inderlighet, er Jon Fosse. Jeg måtte lese Morgon og kveld etter å ha lest Farsethås´ tolkning av hans bøker, og ble dratt inn i den presise rytmen Fosse skriver i. Boken er sår og tragisk, men den er også vakker. Jeg tenkte mye på Tarjei Vesaas når jeg leste Fosse. Språket hos Fosse er, som hos Vessas, pakket med metaforer, symboler og referanser. Det framstår enkelt, men samtidig ligger det en uendelig dybde under.

Jeg la særlig også merke til et interessant poeng i boken: Trude Marstein trekkes fram som et kvinnelig svar på den typiske mannsdominerte irrasjonelle hovedpersonen i norsk litteratur. Farsethås peker på Plutselig høre noen åpne en dør som et eksempel. Denne måtte jeg også lese. Den irrasjonelle og komplekse kvinnelige hovedpersonen er et savn i norsk litteratur. Jeg synes Hanne Ørstavik og Siri Hustvedt på mange måter klarer å vise spennende kvinnelige hovedpersoner. Kanskje er det flere der ute som jeg ikke har lest?

Er man litteraturinteressert, og har studert litteratur, er Herfra til virkeligheten en nyttig og god bok. Mange av mine favorittforfattere blir diskutert og analysert, og det gir leseopplevelsene ekstra dimensjoner.

Kilde: Farsethås, A. 2012, Herfra til virkeligheten: Lesninger i 00-tallets litteratur, Cappelen Damm, Oslo.

Bilder av bokomslagene er hentet fra www.bokelskere.no 

Den triste samtidslitteraturen

Knut Hoem skriver i en kronikk i Aftenposten 17. mars at samtidslitteraturen alltid har vært trist. Han eksemplifiserer dette med å vise til at den tristeste av de nye samtidsromanene nylig vant Ungdommenes kritikerpris: Stig Sæterbakkens Gjennom natten. Her er jo ikke bare boken trist, men også omstendigehetene rundt forfatteren, som døde for en liten stund siden.  

Hoem ser på litteraturen som en slags bro mellom den offentlige samtalen og samtalen i det private hjem. Det man opplever selv, er noe annet enn det som tas opp i offentligheten. Det er langt mellom disse to sfærene, og denne avstanden må vi sette ord på, eller vi må finne noen sammenhenger vi kan forstå den i. Det er her den triste litteraturen blir vår trøst, eller vår sammenheng.

Kunststykket til en forfatter, er å sette ord på denne avstanden, samtidig som man vekker gjenkjennelse hos leserne. Hoem trekker Karl Ove Knausgård fram som et eksempel. "På sitt beste er litteraturen frigjørende" skriver Hoem, selv om han konkluderer med at "Iblant er bare litteraturen trist".

Hva menes egentlig med trist? Hva er egentlig "bare trist" versus trist med gjenkjennelse? Er det slik at de triste bøkene man kjenner seg igjen i, setter spor og ikke slipper så lett, mens de bøkene som er "bare triste", er så triste at man føler avsky? Hvordan vil vi takle å se lese bøker som refererer til hendelsene 22. juli 2011 for eksempel?

Bilde: privat