Kill your darlings!

Jeg skriver for tiden på et portrettintervju. Det fikk meg til å tenke på et uttrykk jeg lærte på videregående, som jeg har fått bruk for i mange sammenhenger senere: Kill your darlings! Takk, kjære lærer som sa dette til meg da vi skulle lage en teaterproduksjon på dramalinja og ville ha med alt vi hadde lært og som vi likte og som vi mente vi måtte ha med. Ordene var harde og brutale, men de hjalp.

Bloggen min har fått lide av at høsten har vært travel. Den har ligget urørt der ute i internettfloraen, i det stille. Den er kanskje en av disse "darlingene" jeg har måttet kutte, fordi tiden ikke står stille, den brøler avgårde. Og jeg har ikke fått tid til å skrive om det jeg leser eller skriver eller opplever. Det er synd, fordi det er å skrive om det man gjør, bearbeider opplevelsen på en dypere måte. Man får tid til å reflektere over det man har gjort, og det tror jeg er viktig.

Hva tenker jeg om å skrive et portrettintervju? Det å balansere det personlige og det profesjonelle/faglige er en utfordring. Jeg vil vise personen, samtidig som sakene personen er opptatt av, må komme fram. Jeg vil skape en ramme på intervjuet som setter leseren i en stemning, som skaper noen bilder. Og ellers: Kill your darlings!

Å skrive er et puslespill

Hans Olav Brenners bok Om å skrive inneholder intervjuer med et utvalg norske forfattere og en forlagsredaktør. Hva får man igjen av å lese denne boken? Hva kjennetegner skrivearbeidet?

Det som kommer aller tydeligst frem i intervjuene, er at alle forfatterne jobber mye med skrivingen, på ulike måter. Ingvild H. Rishøi skriver en stor mengde uten å begrense seg selv. Etterpå skrapes stoffet ned i en klippe- og limeprosess, hvor hun klipper ut deler som hun så setter sammen, som et puslespill. Per Petterson venter på den ene bestemte setningen, og snakker om at en god fortelling må ha et nav, eller et omdreiningspunkt, der motsetninger møtes. Det må også alltid være et problem eller friksjon i bunnen.

Lars Saabye Christensen forteller om det pinlige som drivkraften i litteraturen. Det pinlige kan være nært knyttet til skammen, og eksemplifiserer med sin egen bok, Maskeblomstfamilien. S. Christensen er også opptatt av hvordan man kan bygge opp karakterene og gjøre dem levende.

Andre forfattere igjen, som Erlend Loe, må ha det morsomt når han skriver. Derfor lar han karakterene utsettes for urimelige handlinger, som han selv synes er morsomt. Loe forsøker å kombinere det realistiske og det absurde i sine bøker.

For tidligere redaktør Irene Engelstad, handler det om å hjelpe forfatteren med å finne sin stemme. En del av prosessen er å stille spørsmål som: Hvem forteller? Hvor fortelles det fra? Hvorfor forteller du? Hva er det du egentlig vil? Engelstad fremhever åpningen som det sentrale i boken.

Hva handler skriving om? Det er enkleste svaret er at det ikke finnes noe enkelt svar. Etter å ha lest Om å skrive, kan det imidlertid kanskje kokes ned til dette:
- en god åpning
- et udefinert nav/bevegelse/kraft som skaper drivet i romanen
- friksjon eller problem i bunnen
- bygge opp spennende og troverdige karakterer
- show, don´t tell
- bruke av sitt eget liv
- hardt arbeid.