Hans Olav Brenners bok Om å skrive inneholder intervjuer med et utvalg norske forfattere og en forlagsredaktør. Hva får man igjen av å lese denne boken? Hva kjennetegner skrivearbeidet?
Det som kommer aller tydeligst frem i intervjuene, er at alle forfatterne jobber mye med skrivingen, på ulike måter. Ingvild H. Rishøi skriver en stor mengde uten å begrense seg selv. Etterpå skrapes stoffet ned i en klippe- og limeprosess, hvor hun klipper ut deler som hun så setter sammen, som et puslespill. Per Petterson venter på den ene bestemte setningen, og snakker om at en god fortelling må ha et nav, eller et omdreiningspunkt, der motsetninger møtes. Det må også alltid være et problem eller friksjon i bunnen.
Lars Saabye Christensen forteller om det pinlige som drivkraften i litteraturen. Det pinlige kan være nært knyttet til skammen, og eksemplifiserer med sin egen bok, Maskeblomstfamilien. S. Christensen er også opptatt av hvordan man kan bygge opp karakterene og gjøre dem levende.
Andre forfattere igjen, som Erlend Loe, må ha det morsomt når han skriver. Derfor lar han karakterene utsettes for urimelige handlinger, som han selv synes er morsomt. Loe forsøker å kombinere det realistiske og det absurde i sine bøker.
For tidligere redaktør Irene Engelstad, handler det om å hjelpe forfatteren med å finne sin stemme. En del av prosessen er å stille spørsmål som: Hvem forteller? Hvor fortelles det fra? Hvorfor forteller du? Hva er det du egentlig vil? Engelstad fremhever åpningen som det sentrale i boken.
Hva handler skriving om? Det er enkleste svaret er at det ikke finnes noe enkelt svar. Etter å ha lest Om å skrive, kan det imidlertid kanskje kokes ned til dette:- en god åpning
- et udefinert nav/bevegelse/kraft som skaper drivet i romanen
- friksjon eller problem i bunnen
- bygge opp spennende og troverdige karakterer
- show, don´t tell
- bruke av sitt eget liv
- hardt arbeid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar