Disgrace

J.M.Coetzee er en sørafrikansk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 2003. Hans roman Disgrace kom ut i 1999.

Coetzee undersøker ofte hvordan individet ender i en situasjon av lammelse eller passivitet (Haarberg, 2007). Dette stemmer for hovedpersonen David Lurie, men også for hans datter, Lucy, som begge holder til i Sør-Afrika. David er en hvit universitetslektor som innleder et forhold til en student. Han mister jobben, og reiser til datteren som bor alene på en gård i et område med svarte gårdsbrukere.

Davids og Lucys situasjoner og verdensbilder er imidlertid helt ulike. Lucy er en tøff, lesbisk kvinne, likevel er det ikke trygt for henne å leve alene i det rurale miljøet. Hun utsettes for ran og overgrep, og i en slags tilstand av passivitet, velger hun å bli værende og å bære fram barnet til overgriperne. David går fra å føle seg fremmedgjort på landsbygda, til å føle seg fremmedgjort i byen, og til å føle seg til nytte i det rurale miljøet.

Denne boka er aldri kjedelig, og grunnen til det er kanskje den provoserende tematikken og de provoserende valgene til karakterene. Jeg provoseres sammen med David over datterens situasjon. Jeg provoseres også av David selv, fordi han er en mannsjåvinist som foretrekker unge kvinner, og selv begår en form for overgrep mot en student. Samtidig innehar boka rørende elementer.

Språket i romanen er veldig godt, det flyter lett selv om Coetzee konsekvent skriver i presens. Det var litt uvant å lese slik, jeg vet ikke helt hvorfor. Men det bidrar til en aktiv handlingsutvikling. Det skjer noe hele tiden i denne romanen, det roes aldri ned i utdypende skildringer.

Les den da vel, og la deg provosere!


Kilde: Haarberg J. m.fl. 2007, Verdenslitteratur, Universitetsforlaget. 

Prosessen

Denne gongen har eg lese klassikaren Prosessen av Franz Kafka (1883-1924). Omsider har eg lese ei av dei viktigaste bøkene i historien, som kom ut i 1925. Dette er ei bok som det stadig vert referert til. Ein "kafkaprosess" tyder; "en absurd byråkratisk eller rettslig forfølgelse av et enkeltmenneske som forstår lite eller ingenting av hva som foregår" (Wandrup, 2010). Kjenner du deg igjen? Vi klagar støtt og stadig på det veksande byråkratiet, og at vi må passe oss for ikkje å bli saksøkt. Denne boka er derfor høgaktuell, slik klassikarar ofte er.

Ein morgon kjem nokre menn og skal arristere hovudpersonen Josef K., men han får ikkje vite kvifor. Han får beskjed om å leve livet som vanleg og går kvar dag på jobb. Etter kvart treff K. forskjellige menneske som på ulike vis prøver å hjelpe han med prosessen han er i, utan at han vert noko klokare av den grunn.

Det heile er absurd, forvirrande og til tider svært morsomt fortald. Stemninga er "kafkask", ei kjensle av avmakt, fremmedgjering og uverkelegheit. Tema er framandkjensle, men også ufridom. Handlingane til K. er irrasjonelle; han er likegyldig til det heile, eller han angrip i staden for å forsvare seg. Romanen har noko "hamsunsk" over seg, særleg tenkte eg på Mysterier og Sult. Prosessen er også modernistisk tvers gjennom, og den tar opp tema som var sentrale då.


Kilde: Wandrup, F. 2010, "Aldri skjønt hva Kafkas "Prosessen" handler om?", Dagbladet, 16.07.2010. 

To the Lighthouse

Denne høsten leser jeg klassikere fra 1700-tallet og inn i moderne tid. Noen av disse skal jeg skrive om her på bloggen min.

Denne gangen: Virginia Woolf: To the lighthouse (1927) 

Woolf levde fra 1882 til 1941 og var en markant litterær skikkelse i England. Hun ønsket en ny type litteratur som var opptatt av det indre, og sjelen til mennesket, og er derfor en representant for modernismen. Woolf kritiserte datidens forfattere for å være for opptatte av ytre beskrivelser og materielle forhold.

To the Lighthouse er delt inn i tre deler; i første del ("The Window") blir vi kjent med familien Ramsey´s, deres åtte barn og ekteskapet mellom Mr. og Mrs. Ramsey. Del to heter "Time Passes", og er slags tidsreise hvor vi får noen glimt fra årene som har gått. Vi får blant annet vite at Mrs. Ramsey er død, deres sønn og datter også. I den siste delen; "The Lighthouse",  kommer resten av familien tilbake til huset, og de drar endelig til fyret.

Woolf veksler mellom ulike perspektiv i romanen, den er fortalt i tredjeperson, men vi får også innblikk i tankene til de voksne personene i romanen, særlig Mr. og Mrs. Ramsey. For å kunne vise et helhetlig menneske med sjel, er dét viktig. Mrs. Ramsey stiller filosofiske spørsmål til seg selv, f.eks.; hva har hun fått til i livet?

Havet og bølgene blir en gjennomgående metafor i boken. Alle værtegn blir personifisert og gjort levende. Det er som om beskrivelsene av naturen og årstidene blir en allegori på livet til familien Ramsey. Noe annet som går igjen, er problemer med å kommunisere - i den forstand at personene vil dele tankene sine, men får det ikke til, annet enn til leseren.

I romanen er det moderne menneskets dillemmaer og tanker i fokus. Ønsker om selvrealisering ligger bak dagliglivet. Vi får innblkk i personlige tanker og lengsler, og dette gjør, synes jeg, personene dynamiske og gjenkjennelige for en leser i 2012!

Les også:
Woolf, V. "Modern fiction"

Bilde: wikipedia. 

Beatles!

Hvorfor har jeg ikke lest denne før? Beatles av Lars Saabye Christensen tok meg i sommer med på en vill ferd i en oppvekst på 60- og 70-tallet på Oslos vestkant. Vi følger hovedpersonen Kim Karlsen, sammen med kameratgjengen sin på fire gutter, fra lykkelige barneår med fotball og vinylplater med Beatles til den litt mer usikre ungdomstida og starten på studietida som ender på Gaustad sykehus.

På en måte minner Kim om Sult-figuren til Knut Hamsun. Han handler irrasjonelt og blir en slags klovnefigur, selv om det ikke er ikke sulten som driver han til dette, men alkoholen. Han forelsker seg i to jenter, men det blir aldri noe ut av disse forholdene. Alt forsvinner ut av hendene på Kim. Til tross for karakterkomikken vi finner i rikt monn, er dette også dypt tragisk. Boka handler om mennesker som kjører seg selv i grøfta, men som også finner trøst i hverandre.

Språket er nydelig, det florerer av slanguttrykk og kreative metaforer. Kontrastene i slangen og motsetningsfulle lydlige setninger og ord gjør språket musikalt, lekent og poetisk. Noen eksempler på språklige godbiter:

"Og ute drakk himmelen blod, jentene var gått hjem og hundene gjødde." (s. 238)

"Men det var øya hennes som var merkeligst. Utenpå var de intense, stirra all sin tyngde over på deg, men like bak det blå var det grått og matt, som et vann noen har tråkket i og virvla opp sand og slam." (s. 255)

"Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen..." (s. 509)

Den stammende kameraten til Kim, Ola, sier dette i boka: "- Kunne hverfall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!" (s.229). En liten morsom metakommentar fra S. Christensen om boken på 733 sider i min pocketutgave fra 2008. Dette er en underholdende klassiker!

Sommer er klassikertid!

I sommer har jeg så langt lest Candide av Voltaire og Gullivers Reiser av Jonathan Swift. På leselisten står nå Don Quijote, Ulysses og Odysseen. De tre siste er klassikere som jeg er litt flau over at jeg ikke har lest. Odysseen har jeg imidlertid lest i studietiden min, men jeg husker lite fra den. Jeg må også innrømme at jeg vegrer meg litt for å lese disse bøkene, og jeg utsetter stadig å lese dem med andre samtidsromaner. Jeg er nemlig redd det kommer til å bli litt trått. På en annen side, jeg har pløyet meg gjennom seks bøker og mange tusen sider med Karl Ove Knausgårds kamp, hvorfor skulle dette bli noe vanskeligere?

Uansett, sommeren er ferietid, det er er tid for å senke tempoet, det er tid for å bruke mer tid på alt. Byen ligger stille og nesten i et vakuum, da er det godt å ha bøker å forsvinne i.



Bilde: privat.