Coetzee undersøker ofte hvordan individet ender i en situasjon av lammelse eller passivitet (Haarberg, 2007). Dette stemmer for hovedpersonen David Lurie, men også for hans datter, Lucy, som begge holder til i Sør-Afrika. David er en hvit universitetslektor som innleder et forhold til en student. Han mister jobben, og reiser til datteren som bor alene på en gård i et område med svarte gårdsbrukere.Davids og Lucys situasjoner og verdensbilder er imidlertid helt ulike. Lucy er en tøff, lesbisk kvinne, likevel er det ikke trygt for henne å leve alene i det rurale miljøet. Hun utsettes for ran og overgrep, og i en slags tilstand av passivitet, velger hun å bli værende og å bære fram barnet til overgriperne. David går fra å føle seg fremmedgjort på landsbygda, til å føle seg fremmedgjort i byen, og til å føle seg til nytte i det rurale miljøet.
Denne boka er aldri kjedelig, og grunnen til det er kanskje den provoserende tematikken og de provoserende valgene til karakterene. Jeg provoseres sammen med David over datterens situasjon. Jeg provoseres også av David selv, fordi han er en mannsjåvinist som foretrekker unge kvinner, og selv begår en form for overgrep mot en student. Samtidig innehar boka rørende elementer.
Språket i romanen er veldig godt, det flyter lett selv om Coetzee konsekvent skriver i presens. Det var litt uvant å lese slik, jeg vet ikke helt hvorfor. Men det bidrar til en aktiv handlingsutvikling. Det skjer noe hele tiden i denne romanen, det roes aldri ned i utdypende skildringer.
Les den da vel, og la deg provosere!
Kilde: Haarberg J. m.fl. 2007, Verdenslitteratur, Universitetsforlaget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar