Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok er skrevet av den danske forfatteren Naja Marie Aidt og ble utgitt i norsk versjon i 2018. Den handler om tapet av sønnen Carl Emil. Som 25-åring hopper han ut av et vindu i 5. etasje etter å ha prøvd sopp som blant fører til hallusinasjoner.

Boken består av ulike tekstbrokker eller prosastykker, poesi, dagboknotater og ulike sitater fra andre forfattere. Det veksles mellom fortid og nåtid. Formmessig er boken som sorgen; fragmentert og istykkerevet. Den er skrevet som om tårene blander ulike fonter og fet og svak skrift, små og store bokstaver og ufullstendige setninger. Boken er sorgen og blir med det en mer sanselig leseopplevelse, og leseen får kjenne på kroppen hvordan det oppleves å miste et barn. Formen er en elegi (klagedikt, fra gresk) (https://snl.no/elegi) med sentimentalt, følsomt og vemodig innhold (og form, som skrevet ovenfor).

Jeg kunne valgt ut mange sitat fra denne sterke boken, men særlig ett synes jeg setter ord på det ordløse ved å sorg og det å miste sitt eget barn veldig godt:

"(...) Han er inne i meg.
Han er inne i kroppen min.
Jeg bærer hans vesen i kroppen min.
Igjen bærer jeg ham i kroppen min.
Som da han lå i livmoren min.
Men nå er det hele livet hans jeg bærer.
Jeg bærer hele livet ditt. "
(Aidt, 2018, s. 154)

Sommer er klassikertid!

I sommer har jeg så langt lest Candide av Voltaire og Gullivers Reiser av Jonathan Swift. På leselisten står nå Don Quijote, Ulysses og Odysseen. De tre siste er klassikere som jeg er litt flau over at jeg ikke har lest. Odysseen har jeg imidlertid lest i studietiden min, men jeg husker lite fra den. Jeg må også innrømme at jeg vegrer meg litt for å lese disse bøkene, og jeg utsetter stadig å lese dem med andre samtidsromaner. Jeg er nemlig redd det kommer til å bli litt trått. På en annen side, jeg har pløyet meg gjennom seks bøker og mange tusen sider med Karl Ove Knausgårds kamp, hvorfor skulle dette bli noe vanskeligere?

Uansett, sommeren er ferietid, det er er tid for å senke tempoet, det er tid for å bruke mer tid på alt. Byen ligger stille og nesten i et vakuum, da er det godt å ha bøker å forsvinne i.



Bilde: privat. 

Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv

Eg gjekk ein gong i ein park og las Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal og tenkte at; Ja, sånn er det. Sånn er det faktisk! Han sette ord på det ordlause, på ei kjensle som eg hadde tenkt på, men ikkje klart å forklare. Eg såg ein benk, men ein gamal mann knabba den rett føre auga mine. Eg tenkte at det ikkje gjorde noko, for å gå løyser problem, det sett tankane i sving og ideane kjem hoppande. Då treng ein noko å notere i, og eg skjønte dei som seier dei aldri går ut av døra utan ei notatbok, skjønt i dag kan ein kanskje bruke smarttelefonen til slikt.

Det er medan du spring langs ei sti med bekken sildrande på eine sida, og skogen tung og grøn på andre sida, at du får lyst til å skrive! Der er når du går på ein fjellknaus med ein tung sekk på ryggen at du får ein idé til ei setning, eit dikt eller ein roman. Ja, ein roman! Men det er ikkje berre det å gå som setter hovudet i sving, det er å arbeide med kroppen, gjere noko fysisk slitsamt som ikkje treng hjernekapasitet utover å sørge for at refleksane fungerer. Kroppen arbeider med sitt maskineri medan hovudet arbeider med sitt. Saman lever dei eit vilt og poetisk liv!

Den triste samtidslitteraturen

Knut Hoem skriver i en kronikk i Aftenposten 17. mars at samtidslitteraturen alltid har vært trist. Han eksemplifiserer dette med å vise til at den tristeste av de nye samtidsromanene nylig vant Ungdommenes kritikerpris: Stig Sæterbakkens Gjennom natten. Her er jo ikke bare boken trist, men også omstendigehetene rundt forfatteren, som døde for en liten stund siden.  

Hoem ser på litteraturen som en slags bro mellom den offentlige samtalen og samtalen i det private hjem. Det man opplever selv, er noe annet enn det som tas opp i offentligheten. Det er langt mellom disse to sfærene, og denne avstanden må vi sette ord på, eller vi må finne noen sammenhenger vi kan forstå den i. Det er her den triste litteraturen blir vår trøst, eller vår sammenheng.

Kunststykket til en forfatter, er å sette ord på denne avstanden, samtidig som man vekker gjenkjennelse hos leserne. Hoem trekker Karl Ove Knausgård fram som et eksempel. "På sitt beste er litteraturen frigjørende" skriver Hoem, selv om han konkluderer med at "Iblant er bare litteraturen trist".

Hva menes egentlig med trist? Hva er egentlig "bare trist" versus trist med gjenkjennelse? Er det slik at de triste bøkene man kjenner seg igjen i, setter spor og ikke slipper så lett, mens de bøkene som er "bare triste", er så triste at man føler avsky? Hvordan vil vi takle å se lese bøker som refererer til hendelsene 22. juli 2011 for eksempel?

Bilde: privat

Noen tanker om essayet

Essay betyr "forsøk" eller "utprøving"og behandler temaet alvorligere enn kåseriet. Det er reflekterende, gjerne skrevet i jeg-form, subjektivt og kritisk betraktende. Det bør være en rød tråd, men man kan dra inn små anekdoter eller allusjoner som har relevans eller kan understreke et poeng. Essay er saklig innhold skrevet på en "skjønn" (som i skjønnlitterær) måte ved hjelp av et språk med metaforer, ironi, hyperboler, allliterasjon, allusjon eller lignende litterære virkemidler. Temaer kan være de store spørsmålene i livet og litteraturen, som: liv, død, kjærlighet, glede og sorg. Det kan også være mer faglig spesifikt, om språkhistorie, globalisering eller miljø.

Hva er et bokessay? Her er gjerne en eller flere bøker i fokus. En måte å gjøre det på, er å trekke frem flere bøker som omhandler ett og samme tema. Bøkene kan sammenlignes og vurderes ut i fra den gitte tematikken. Skriver man om én bok, kan man bruke bokens tematikk som et springbrett, og så gå dypere inn i temaet. En kan trekke temaet ut av boken, og inn i en større samfunnskontekst. Det kan også være interessant å trekke inn andre tekster eller forskning som er relevant. Kanskje kan man ta et personlig sidespor, og vandre litt i temaet.

Essayet et nettopp en slik fri sjanger som gir skribenten rom til å være personlig, til å vise sin stemme, og la den komme fram. Man kan kanskje se på essayet som en elv. En elv hvor skribentens tanker kan strømme sakte eller raskt, eller kanskje stå stille, som i en fjord en stund, før du farer videre. Tankene i essayet bør kanskje også by på litt motstand, litt stri strøm, eller et stort felt som du som leser utfordres til å få oversikt over. Slik at leseopplevelsen forlenges utover teksten og perspektivet kan utivdes.

Bilde: Utsikt fra Preikestolen utenfor Stavanger. Privat. 

Å skrive er et puslespill

Hans Olav Brenners bok Om å skrive inneholder intervjuer med et utvalg norske forfattere og en forlagsredaktør. Hva får man igjen av å lese denne boken? Hva kjennetegner skrivearbeidet?

Det som kommer aller tydeligst frem i intervjuene, er at alle forfatterne jobber mye med skrivingen, på ulike måter. Ingvild H. Rishøi skriver en stor mengde uten å begrense seg selv. Etterpå skrapes stoffet ned i en klippe- og limeprosess, hvor hun klipper ut deler som hun så setter sammen, som et puslespill. Per Petterson venter på den ene bestemte setningen, og snakker om at en god fortelling må ha et nav, eller et omdreiningspunkt, der motsetninger møtes. Det må også alltid være et problem eller friksjon i bunnen.

Lars Saabye Christensen forteller om det pinlige som drivkraften i litteraturen. Det pinlige kan være nært knyttet til skammen, og eksemplifiserer med sin egen bok, Maskeblomstfamilien. S. Christensen er også opptatt av hvordan man kan bygge opp karakterene og gjøre dem levende.

Andre forfattere igjen, som Erlend Loe, må ha det morsomt når han skriver. Derfor lar han karakterene utsettes for urimelige handlinger, som han selv synes er morsomt. Loe forsøker å kombinere det realistiske og det absurde i sine bøker.

For tidligere redaktør Irene Engelstad, handler det om å hjelpe forfatteren med å finne sin stemme. En del av prosessen er å stille spørsmål som: Hvem forteller? Hvor fortelles det fra? Hvorfor forteller du? Hva er det du egentlig vil? Engelstad fremhever åpningen som det sentrale i boken.

Hva handler skriving om? Det er enkleste svaret er at det ikke finnes noe enkelt svar. Etter å ha lest Om å skrive, kan det imidlertid kanskje kokes ned til dette:
- en god åpning
- et udefinert nav/bevegelse/kraft som skaper drivet i romanen
- friksjon eller problem i bunnen
- bygge opp spennende og troverdige karakterer
- show, don´t tell
- bruke av sitt eget liv
- hardt arbeid.

Det tragikomiske

Det er noko som går igjen i komiske bøker, og det er ofte at komikken er nært knytta til det tragiske. Marit Eikemos Samtale ventar, som kom ut i 2011, er eit godt døme på dette. Handlinga i boka tek til i den litle industribygda Einvik. Hovudpersonen Elisabeth Brenner kjem hit for å samle inn dialektar. Ho har vore arbeidslaus ei stund, og er no på attføring. I Einvik kjem Elisabeth i kontakt med fleire tragikomiske menneske.

Figurane i boka til Eikemo er morosame fordi dei har nokre særtrekk som også er knytta til noko tragisk. Dei har ein eller annan last, som lesaren ler av. Vi har til dømes den lokale forfattararen Sveinung Sel som ikke får til å skrive fordi han ikkje klarar å halde seg unna nettporno. Han er ein komisk karakter fordi han har ei last som han ikkje sjølv klarar å styre. Det er klassisk komikk, hovudet og kroppen samarbeidder ikkje. Vi finn også ein bitter og singel fotograf som snakkar med avsky om alle brullypsbilete ho har teke, men som ikkje blei anna enn skilsmisse og tragedie. Vi møtar også ein lege som finansierar eit russenter ved å selge dop til ungdommane i bygda. Sjølv om karakterane er karikerte, er dei gjenkjennelege. Kanskje er det fordi mennesket nettopp er kontrastfullt og irrasjonelt, vi er ikkje feilfrie.

Den mest tragikomiske karakteren i Samtale venter, er hovudpersonen sjølv. Elisabeth har kome til ein ny plass og dette skal markere ein ny start. Det går ikkje heilt som ho har planlagt. Elisabeth seier ikkje dei rette orda og ho gjer ikkje dei rette handlingane, sjølv om ho gjerne vil. Sjølv når ho har gjort ei god gjerning, klarar ho å rote det til for seg sjølv, slik som då ho etter å ha sete hos ei gammal dame utan familie ved dødsleiet hennar, tek bilete av liket og visar det til andre fordi ho så gjerne vil dele den vakre augenblinken. Elisabeth er eit einsamt menneske, ho rotar til det sosiale livet i røynda og til slutt også på Facebook. Da er det ikkje mykje igjen å le av, og slutten på boka er heller ikkje morosam, den er trist og mørk. Eit sitat frå boka kan kanskje symbolisere korleis Elisabeth opplever livet sitt. Det er også poetisk skrive:


"Eg stod på gangen, lente panna mot det store, kalde vindauget som var vendt mot elva, stira på vatnet som rann utanfor, og tenkte at det er aldri den same elva, vi ser aldri det same. Alt saman bare renn forbi" (Eikemo, 2011,  s. 247).

Om å lese "Min kamp" av Karl Ove Knausgård

Ambivalent 
I midten av januar klappet jeg sammen siste bok av Karl Ove Knausgårds Min kamp. Jeg må innrømme at det på mange måter har vært en kamp å lese bøkene. Den første boken var nydelig, de andre mer vage, men også god og drivende lesning.

Det 400 sider lange litteraturessayet i Min kamp 6 er interessant og undersøker blant annet Adolf Hitlers Mein Kampf. Knausgård forsøker å finne noe i Hitlers personlighet som kan forklare nazismen og det grusomme folkemordet på seks millioner jøder. Dette kobler han også til noe grunnleggende menneskelig, og dermed også noe allment, noe som gjelder alle.

Faren er ikke lenger drivkraften i den siste boken. I første bok ble denne skyggen så sterk, og så bærende for romanen, at den ga meg som leser frysninger. Hele intensiteten og det litterære er sterkere i Min kamp 1, 2, 3, 4 og 5.

En lang fotnote 
Ane Farsethås skriver i Morgenbladet, 18.-24. november 2011: "Den korteste beskrivelsen man kan komme med av Min kamp. Sjette bok er at den er en metaroman: en bok som handler som sin egen tilblivelse, der reasearchen, forberedelsene, de mange utsettelsene og den endelige nedskrivingen av boken utgjør hovedhandlingen." Farsethås kaller den siste av de seks bøkene for en fotnote til de foregående bøkene. Her er det fristende å trekke inn Dag Solstad, og hans roman Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, som en parallell.

Knausgårds metakommentarer gjennomsyrer hans siste bok. Skriveprosessen med Min kamp har endret seg, nå skriver han for å overleve. Han skriver at han er blakk, og trenger pengene. Han har allerede såret alle rundt seg, derfor har han ingenting å tape. Det kunstneriske nivået er ikke lenger like viktig.

Farsetås skriver også at verket spiller på en avsløringens logikk "...som det selv samtidig avkler og avskyr". Ambivalens preger hele romanprosjektet. Farsethås peker også på at linjen mellom usalgbar metaroman og salgbart forfatterprosjekt er uklar. Hva selger mest? Boka eller forfatteren? Det er ingen tvil om at avsløringen av familieforhold og mystikken rundt Knausgårds familie og egen person, har ført til økt salgstall.

Virkeligere virkelighet 
Knausgård lengter etter en "virkeligere virkelighet, et mer autentisk liv". Familielivet er ikke nok, ingenting er nok. Vi er omgitt av fiksjoner, og det å skrive sitt eget liv, kan være et forsøk på å frigjøre seg fra fiksjonen vi er omgitt med. Knausgårds prosjekt var å skrive så ekte og ærlig som mulig, men eksperimentet mislykkes, som han skriver i Min kamp 6.

Skillet mellom liv og virkelighet forsvinner i Knausgårds roman. Eivind Tjønneland skriver i Morgenbladet 2.-8. desember 2011, at Knausgård "...vil bygge bro mellom kunsten og livet...". Tjønneland stiller spørsmål ved om den autentisiteten Knausgård påstår han får gjennom å skrive om ekte personer, er troverdig. Han peker dessuten på flere momenter som skurrer i Min kamp. Knausgård spiller uskyldig lam, men egentlig er han utspekulert, ja, til og med tittelen er utspekulert. Tjønneland stusser over at Knausgård er mer kildekritisk i essayet om Hitler, enn han er når han skriver om sitt eget liv. Han mener Knausgård ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet.

Identifiseringen og innlevelsen 
"...den som skriver, skriver alltid ut fra sin egen erfaring" skriver Toril Moi i Morgenbladet 16. - 22. desember 2011. Hun kobler dette til litteraturvitenskapens problem. "Helt siden modernismen slo gjennom som premissleverandør for litteraturforskningen, har vi fått høre at bare naive lesere identifiserer seg med karakterene i en roman." Skammen og åpenheten er sentral og en del av konteksten til Min kamp, mener Moi. Som leser skammer vi oss over å lese noe så intimt og privat, samtidig som vi kjenner oss igjen. Moi forklarer hvorfor hun identifiserer seg med hovedpersonen: "Vi ser hva han ser. Og derfor ser vi også oss selv."

Min kamp-bøkene en interaktive bøker. De aktiviserer leseren, river oss med, trigger oss til å tenke samtidig som vi blir følelsesmessig berørt og får oss til å kjenne på skammen sammen med forfatteren. Bøkene rører ved det sentrale i litteraturen. Som leser befinner jeg meg i dette private universet til Knausgård og hans familie, inni denne avsløringens logikk. Samtidig, og dette er det jeg mener gjør disse bøkene gode, er Min kamp som et springbrett. Bøkene åpner opp et litterært rom, et rom for tolkninger og lesninger av litteratur og for prosessen med å skrive litteratur. Hans kamp blir min kamp.

Ulovlig norsk

Maria Amelie-saken i 2010 var vanskelig å unngå. Halvannet år senere har jeg lest boken som startet det hele. Ulovlig norsk består av tre deler, en del med dagboknotater fra tiden Maria kommer til Norge som tenåring, så en del om studiene i Trondheim. Til sist kommer en del som ser tilbake og samtidig ser på hvilke konsekvenser denne boken vil få. Maria vil ikke være usynlig lenger, hun vil fortelle sin historie.

Boken Ulovlig norsk er viktig, men den er ikke godt skrevet. Den er full av klisjeer og tør ikke løfte fram det underliggende temaet, nemlig asylpolitikken i Norge. Boken stiller kvasifilosofiske spørsmål som: hvem er jeg? Hva er vilje? uten å kunne svare på dem. Det hele blir en enkel dagbok, lett på overflaten, om Marias følelsesmessige berg- og dalbane og hennes praktiske situasjon. Det som føles urettferdig, er urettferdig fordi det går ut over Maria selv og hennes mor og far.

Utenom innblikket i asylsøkerprosesser fra innsiden, er det et annet moment som er spennende i denne boken, og det er de praktiske utfordringene med å leve ulovlig og papirløs i Norge. Jeg merket at jeg ville vite mer om hvordan Maria klarte å leve som papirløs. Uten personnummer og med falsk navn, ikke telefon, ikke tilgang til legehjelp. Ved hjelp av litt flaks får hun et studentbevis når hun kommer til Trondheim, og dette blir hennes eneste legitimasjon i årene fremover. Men det er ikke dette som er fokuset i boken, det er tankene til Maria om vennskap, framtid og deportasjon. Det blir så mye overfladisk og klisjépreget fokus på dette at hele boken mister sin kraft, sin troverdighet og til slutt sin viktighet. Og det bør ikke en slik bok gjøre.

Når det lokale blir framand

Marta Norheim tek i sitt innlegg "Provinsiell eller lokal" opp eit interessant aspekt om litteraturen. Ho skriv at litteraturen ikkje kan vere både global og lokal. Litteraturen må velgje seg eit lokalt miljø. "All stor litteratur er lokal". Viss ein skal skrive om eit miljø ein ikkje kjenner til, er det lett å ty til klisjear og stereotypar.

Dette kan eg kjenne meg igjen i når eg les bøker. Etter å ha bodd i Oslo i fleire år, er det spennande å lese bøker med handlinga lagt til områder eg kjenner. Eit døme er Halvbroren av Lars Saabye Christensen, som held seg mykje i området rundt Marienlyst og Bislett. Her kan eg lett sjå føre meg parkane og gatene som skildrast i boka. Dette heng saman med at vi liker å kjenne oss igjen i det vi les, då speglar litteraturen liva våre. Norheim skriv: "Livet er lokalt, litteraturen er lokal".

For at lesarane skal kunne kjenne seg igjen, må det lokale skildrast nøyaktig med luktar, lydar og fargar som er truverdige. Det er som når nokon seier om ei bok: «eg opplevde at eg var i India, fordi forfattaren skildra alt så godt!» Norheim hevdar at jo mindre ein veit om landet som det skrivast frå, jo meir trur ein på at det er sant det som står der. Altså, jo mindre ein veit, jo betre leseopplevelse!

Men tilbake til det lokale og det kjente. Er det ikkje rart at ein kan synast det er spennande å lese om ei gate ein sjølv ha tråkka opp og ned tusen gonger? Er det fordi den blir gjort framand? Er det fordi den blir skildra med vakre ord og pakka inn i ei poetisk form? Eg trur svaret ligg her. Eg trur også kjernen i litteraturen si kraft ligg her. Det kjente blir gjort framand, røynda blir skrive om. Som lesar opplever ein ei dobbel erkjenning, både gjenkjenning og ei oppleving av det kjente i ei ny form.

Foto: Nasjonalbiblioteket
Kilde: Bokbloggen NRK