I midten av januar klappet jeg sammen siste bok av Karl Ove Knausgårds Min kamp. Jeg må innrømme at det på mange måter har vært en kamp å lese bøkene. Den første boken var nydelig, de andre mer vage, men også god og drivende lesning.Det 400 sider lange litteraturessayet i Min kamp 6 er interessant og undersøker blant annet Adolf Hitlers Mein Kampf. Knausgård forsøker å finne noe i Hitlers personlighet som kan forklare nazismen og det grusomme folkemordet på seks millioner jøder. Dette kobler han også til noe grunnleggende menneskelig, og dermed også noe allment, noe som gjelder alle.
Faren er ikke lenger drivkraften i den siste boken. I første bok ble denne skyggen så sterk, og så bærende for romanen, at den ga meg som leser frysninger. Hele intensiteten og det litterære er sterkere i Min kamp 1, 2, 3, 4 og 5.En lang fotnote
Ane Farsethås skriver i Morgenbladet, 18.-24. november 2011: "Den korteste beskrivelsen man kan komme med av Min kamp. Sjette bok er at den er en metaroman: en bok som handler som sin egen tilblivelse, der reasearchen, forberedelsene, de mange utsettelsene og den endelige nedskrivingen av boken utgjør hovedhandlingen." Farsethås kaller den siste av de seks bøkene for en fotnote til de foregående bøkene. Her er det fristende å trekke inn Dag Solstad, og hans roman Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, som en parallell.
Knausgårds metakommentarer gjennomsyrer hans siste bok. Skriveprosessen med Min kamp har endret seg, nå skriver han for å overleve. Han skriver at han er blakk, og trenger pengene. Han har allerede såret alle rundt seg, derfor har han ingenting å tape. Det kunstneriske nivået er ikke lenger like viktig.Farsetås skriver også at verket spiller på en avsløringens logikk "...som det selv samtidig avkler og avskyr". Ambivalens preger hele romanprosjektet. Farsethås peker også på at linjen mellom usalgbar metaroman og salgbart forfatterprosjekt er uklar. Hva selger mest? Boka eller forfatteren? Det er ingen tvil om at avsløringen av familieforhold og mystikken rundt Knausgårds familie og egen person, har ført til økt salgstall.
Virkeligere virkelighet Knausgård lengter etter en "virkeligere virkelighet, et mer autentisk liv". Familielivet er ikke nok, ingenting er nok. Vi er omgitt av fiksjoner, og det å skrive sitt eget liv, kan være et forsøk på å frigjøre seg fra fiksjonen vi er omgitt med. Knausgårds prosjekt var å skrive så ekte og ærlig som mulig, men eksperimentet mislykkes, som han skriver i Min kamp 6.
Skillet mellom liv og virkelighet forsvinner i Knausgårds roman. Eivind Tjønneland skriver i Morgenbladet 2.-8. desember 2011, at Knausgård "...vil bygge bro mellom kunsten og livet...". Tjønneland stiller spørsmål ved om den autentisiteten Knausgård påstår han får gjennom å skrive om ekte personer, er troverdig. Han peker dessuten på flere momenter som skurrer i Min kamp. Knausgård spiller uskyldig lam, men egentlig er han utspekulert, ja, til og med tittelen er utspekulert. Tjønneland stusser over at Knausgård er mer kildekritisk i essayet om Hitler, enn han er når han skriver om sitt eget liv. Han mener Knausgård ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet.
Identifiseringen og innlevelsen
"...den som skriver, skriver alltid ut fra sin egen erfaring" skriver Toril Moi i Morgenbladet 16. - 22. desember 2011. Hun kobler dette til litteraturvitenskapens problem. "Helt siden modernismen slo gjennom som premissleverandør for litteraturforskningen, har vi fått høre at bare naive lesere identifiserer seg med karakterene i en roman." Skammen og åpenheten er sentral og en del av konteksten til Min kamp, mener Moi. Som leser skammer vi oss over å lese noe så intimt og privat, samtidig som vi kjenner oss igjen. Moi forklarer hvorfor hun identifiserer seg med hovedpersonen: "Vi ser hva han ser. Og derfor ser vi også oss selv."
Min kamp-bøkene en interaktive bøker. De aktiviserer leseren, river oss med, trigger oss til å tenke samtidig som vi blir følelsesmessig berørt og får oss til å kjenne på skammen sammen med forfatteren. Bøkene rører ved det sentrale i litteraturen. Som leser befinner jeg meg i dette private universet til Knausgård og hans familie, inni denne avsløringens logikk. Samtidig, og dette er det jeg mener gjør disse bøkene gode, er Min kamp som et springbrett. Bøkene åpner opp et litterært rom, et rom for tolkninger og lesninger av litteratur og for prosessen med å skrive litteratur. Hans kamp blir min kamp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar