Morgenfugler
Siste dagen holder vi oss i nærheten av det innrøkte hostellet vårt. Da vi skal sjekke ut, er det ingen i resepsjonen, selv om klokka er 10.30. Vi spiser så tidlig frokost som vi ikke har gjort til nå. Ute er det varmere i været, vinden har stilnet og det er som om Istanbul vil vise sin myke side før vi drar. Det er tidlig for gaten Istiklal Caddesi også. Det er ikke så mange mennesker ute og går utenfor frokostkafeen vår, ikke like mange vrengte paraplyer, og ikke like mye mylder og støy. Den røde trikken lager mindre lyd enn vanlig.
Vi kommer tilbake til hostellet etter frokosten, og verten vår smiler bredt i det vi går, hun sier vi har vært «nice and clean». Det samme kan vi kanskje ikke si om hostellet, tenker jeg, og ser for meg den sprellende kakerlakken vi fant kvelden før. Den kjempet for livet på ryggen og endte nok sine dager under kjøleskapet, etter at vi diskré dyttet den under. Kanskje tenkte den at vi hadde vært hyggelig selskap i seks dager, det er ikke akkurat høysesong for turisme i desember, så det var nok litt ensomt i øverste etasje på Planet Paprika.
Med det fine været blir alt med Istanbul snillere og mildere. Vi bruker de siste timene på butikkene i Istiklal, og helst de butikkene hvor vi kan gå i fred uten at de ansatte henger over oss, eller viser frem varene sine. Ola Nordmann vil være i fred.
Vi setter oss på en kafé, kjøper oss kaffe, og leser i hver vår bok. Jeg i Om å skrive av Hans Olav Brenner og reisefølget mitt i Ready player one av Ernest Cline. Jeg forsvinner inn i litteraturens skriveprosesser og følget mitt i en virtuell dataverden i 2044. Det siste blir en skarp kontrast til dagens Istanbul med de tusen sprekkene, de skjeve trappene og trøtte husveggene. Jeg tenker at det er kontrastene som skaper byen, menneskene og stemningen. Vi sitter med kaffen vår og tar inn den behagelige og livlige atmosfæren. «The shiny street» skinner for oss en siste gang.
Bilde: meganknight
Takk for turen :)
SvarSlett