Byen med de tusen sprekkene 5

Reiseskildring fra Istanbul - siste del 


Morgenfugler  
Siste dagen holder vi oss i nærheten av det innrøkte hostellet vårt. Da vi skal sjekke ut, er det ingen i resepsjonen, selv om klokka er 10.30. Vi spiser så tidlig frokost som vi ikke har gjort til nå. Ute er det varmere i været, vinden har stilnet og det er som om Istanbul vil vise sin myke side før vi drar. Det er tidlig for gaten Istiklal Caddesi også. Det er ikke så mange mennesker ute og går utenfor frokostkafeen vår, ikke like mange vrengte paraplyer, og ikke like mye mylder og støy. Den røde trikken lager mindre lyd enn vanlig.

Vi kommer tilbake til hostellet etter frokosten, og verten vår smiler bredt i det vi går, hun sier vi har vært «nice and clean». Det samme kan vi kanskje ikke si om hostellet, tenker jeg, og ser for meg den sprellende kakerlakken vi fant kvelden før. Den kjempet for livet på ryggen og endte nok sine dager under kjøleskapet, etter at vi diskré dyttet den under. Kanskje tenkte den at vi hadde vært hyggelig selskap i seks dager, det er ikke akkurat høysesong for turisme i desember, så det var nok litt ensomt i øverste etasje på Planet Paprika.

Trøtte husvegger
Med det fine været blir alt med Istanbul snillere og mildere. Vi bruker de siste timene på butikkene i Istiklal, og helst de butikkene hvor vi kan gå i fred uten at de ansatte henger over oss, eller viser frem varene sine. Ola Nordmann vil være i fred.

Vi setter oss på en kafé, kjøper oss kaffe, og leser i hver vår bok. Jeg i Om å skrive av Hans Olav Brenner og reisefølget mitt i Ready player one av Ernest Cline. Jeg forsvinner inn i litteraturens skriveprosesser og følget mitt i en virtuell dataverden i 2044. Det siste blir en skarp kontrast til dagens Istanbul med de tusen sprekkene, de skjeve trappene og trøtte husveggene. Jeg tenker at det er kontrastene som skaper byen, menneskene og stemningen. Vi sitter med kaffen vår og tar inn den behagelige og livlige atmosfæren. «The shiny street» skinner for oss en siste gang.







Bilde: meganknight

Byen med de tusen sprekkene 4

Reiseskildring fra Istanbul - del 4 


Medusa i vannet 
Nest siste dag besøker vi først den underjordiske basilika-sisternen fra 500-tallet som ligger rett ved Hagia Sophia. Vi går en trapp ned og under jorden møtes vi av opplyste søyler og klassisk musikk. Det hele preges av iscenesettelse. Vi følger en merket løype i den store vannklukkende brønnen, mot det vi raskt skjønner er hovedattraksjonen, de to Medusa-hodene. Medusa skulle beskytte mot onde ånder. Det ene hodet er satt opp-ned, det andre ligger på siden i vannet. Vi ser henne i øynene, men blir ikke til stein, slik myten sier. Fiskene som svømmer sløvt rundt henne, ser heller ikke ut til å ha blitt skremt.



"The fastest captain on the Bosphorus"
Båttur langs Bosphorusstredet er neste post på programmet. Vi kommer litt sent til båten, den er full av mennesker, og det finnes ikke ledig plass inne ved vinduet. Vi tenker at å sitte ute på båtturen blir i kjøligste laget, så vi er på vei å ombestemme oss, da billettselgeren, som viser seg å være eier av båten, viser oss til styrrommet. Her blir vi servert te i varmen, mens turister hutrer på utsiden av vinduet og presser frem sine smil foran kameraene i den kalde vinden. I sofaen på andre siden av rommet, sitter en spansk familie på tre og får samme VIP-behandlingen. Kapteinen gir oss en hjemmelaget guidebok med bilder av hoteller, moskéer og palasser langs stredet. Han prater raskt på dårlig engelsk og peker ivrig på alle bygningene vi kjører forbi. I guideheftet har han skrevet om seg selv: «Everybody knows that he´s the fastest captain on the Bosphorus».

Bosphorusstredet er travel, her går det små fiskebåter, turistbåter og oljetankere om hverandre. Her synes samme system, eller ikke-system, å fungere som i biltrafikken og i gågaten Istiklal Caddesi; alle båtene kjører i ulike retninger og i ulikt tempo, og et tilsynelatende kaos råder. Kommer det en båt i veien, trykker man på hornet, og krever sin plass. På tur tilbake kjører båten på den asiatiske siden av stredet. Og i dét vi begynner å bli forsynt med ivrige tyrkisk-engelske gloser og nypete, ser vi sola legger sitt rødglødende teppe over Istanbuls tårn og minareter.

Bilder: øverst: cgsheldon, nederst; privat 

Byen med de tusen sprekkene 3

Reiseskildring fra Istanbul - del 3 


"The shiny street" 

Første juledag går vi nedover hovedgaten i den moderne delen av Istanbul, Istiklal Caddesi, eller "The shiny street", som hostelverten vår kaller den. Midt i gaten går "The nostalgic tram", en rød miniatyrtrikk. Den synes kun å være der nettopp på grunn av nostalgien, det tar tolv minutter å gå hele Istiklal-gaten. Her, som andre steder i Istanbul, er det fullt av mennesker og ikke noe fast system. Alle går i hver sin retning, på kryss og tvers, i hvert sitt tempo, med armer og bein i alle retninger. Og midt i dette kaoset plinger altså denne røde, korte trikken seg forsiktig gjennom folkemassen. 

Det er sol i dag, været letner litt for hver dag vi er her. Som om det mildnes av å se at året snart tar slutt og begynner på et nytt. Vi er kledd for snøstorm. Vi mistenker at været her skifter like fort som mennesker og biler skifter retning. Hjemme i Norge brygger Dagmar opp til storm langs kysten. 

Istanbuls sprekker 

Det er fortsatt sol i gatene når dagen tipper mot ettermiddag, luften er frisk og kald. Mens vi drikker vår andre kaffekopp denne dagen på en kafé, tenker jeg på alle bygningene jeg har sett med sprekker og flekker med avflasset murpuss. Jeg tenker på de slitte trappene og bulkete brosteinene vi har gått på. Bygningene er gråe av skitt, og mange står tomme og falleferdige utenfor hovedgaten. Alle disse tegnene kan vitne om at det tidligere viktige Konstantinopel forfaller. Ankara er nå hovedstaden i Tyrkia, og Istanbul lever av sin fortid. Blikkene og gestene jeg møter fra innbyggerne her er så intense, som om de forsøker å lede oppmerksomheten min vekk fra alle de tusen sprekkene i byen. 

Etter kaffen ser vi en sufidans. Sufismen hører til islam og dansen vi ser er en rituell meditasjon for å oppnå åndelig renhet. De mannlige aktørene er kledd i hvite drakter og snurrer rundt og rundt. De rituelle gjentakelsene, den repetitive musikken og de konsentrerte, men samtidig harmoniske ansiktene, skaper en magisk seanse. Jeg tar meg selv i å tenke at det er rart de ikke blir svimle. Rundt meg rasler og klikker det i jakker og fotografiapparater. 

Bilder: privat 

Byen med de tusen sprekkene 2

Reiseskildring fra Istanbul - del 2 


Tornado Black 
Utrolig nok sover vi tolv timer med det øredøvende bråket utenfor vinduet. Det er julaften og vi spiser frokost kl. 12.30 på vårt faste sted. Mennsker er vanedyr, vi liker rutiner. Når vi er på ferie, blir dette ekstra tydelig. Vi ender opp på den samme kafeen, selv om vi sier at vi skal prøve en ny hver dag. Vi ender opp i den samme gata, selv om vi vil bli kjent med nye gater. Kanskje det er slik at når man prøver noe nytt, blir det å prøve noe nytt en rutine, og mister sin effekt.

Rundt oss sitter tyrkere og drikker te. Teen drikkes hele tiden, til frokost, til lunsj, til middag, til kvelds. Vi blir enige om at teen er for søt. Jeg har valgt meg en kruttsterk Tornado black-kaffe. Koffeinen virker i kroppen, varmer meg, åpner sansene, åpner øynene.

Blå som den blå moské
Hagia Sophia er enorm og overvelder oss mest på grunn av størrelsen. Store lysekroner henger rett over hodene på oss, festet i vaiere som strekker seg helt opp i den øverste kuppelen. Vi går opp en trapp med slitte trappetrinn til galleriet og titter ned på de små hodene som virrer rundt på gulvet i den tidligere kirken.

Den blå moské brukes til bønn, og før vi går inn, blir jeg tullet inn i et blått klede som skal dekke de strømpebuksekledde beina mine. Håret tuller jeg inn i et blått sjal, og vaktene ser ut til å være fornøyd med det. Jeg slipper inn med skoene mine i en pose. Inne i moskéen er det egne små avdelinger hvor kvinner kan be bak gittergjerder, mens resten av moskéens store rom brukes av menn og noen barn som løper rundt. Kanskje er det nettopp i moskéen at religionens kjønnsrollemønster blir mest synlig. I det helligste av det hellige, der skjules kvinnen. Og det hele er iscenesatt for turister, med et eget tilskuerområde.

Coverlåter og fiskebein i halsen
Det er lett å finne fram i Istanbul. De største attraksjonene ligger i den gamle bydelen Sultanahmet. Alt er tett bundet sammen, og uten at vi aner det, går vi plutselig inne i Grand Bazar. Den er et mylder av gull, glitter, tepper, lær, suvenirer og mennesker spredt rundt i små boder og butikker. Labyrinten dekkes av et dekorativt tak med malerier i nydelige farger. Rundt oss løper menn med rykende teglass på serveringsfat av sølv. Basaren kan sees på som en miniutgave av Istanbul. Den myldrer av de samme fargene, temperamentet, ivrige selgerne og skiltene som peker i alle mulige retninger.

Kvelden ender på en rustikk restaurant med coverlåter og fiskebein i halsen. Det dunkle og varme lyset, skapt av murvegger lyst opp av stearinlys, skaper likevel en fin avslutning på dagen. "Tre nøtter til Askepott" fikk utgå i år. Utenfor restauranten sjangler en ensom julenisse med blinkende nisselue.

Bilder: privat

Byen med de tusen sprekkene

Reiseskildring fra Istanbul - del 1 

Det første møtet 
Vi lander på flyplassen oppkalt etter tyrkernes far; Atatürk, to dager før julaften 2011. Det er kveld, og vi står litt forvirret og ser etter en flybuss som kan ta oss inn til Beyoglu i Istanbul sentrum. Vi er her på ferie og har rømt fra julefeiringen hjemme i Norge.

Jeg skvetter av en drosjesjåfør som tuter høyt på en annen drosje foran seg. Da bilen foran ikke ser ut til å røre på seg, spretter sjåføren ut og kjefter på sjåføren foran. Den hissige mannen er misfornøyd med at bilen foran ikke har utnyttet plassen mellom bilene, det er fortsatt en halv meter å trykke sammen bilene på. Den gule rekken av drosjer er en lang, hissig og tutende kø. Dette er det første møtet.

Søt eplete i plaskeregn 
Lille julaften regner det konstant. Vi har rom øverst på et lite hostel med blinkende neonskilt. Utenfor vinduet vårt blander lydene fra regnet seg med bønneropene fra de mange minaretene i byen. Vinden og regnet som går i alle retninger, trafikken og bilhornene, ropene og bønnene blir en intens lydmasse som vi våkner til denne dagen. Det er som den litt vanskelige og bråkete overgangen fra stumfilm til lydfilm. Alt lager lyd, og lyden blir alt.

Vi befinner oss i den nye delen av Istanbul, og her er trafikken øredøvende massiv. Så lenge ingen trassige fotgjengere tramper bestemt ut i veien, kjører bilene selv om det er rødt. Som turist kan du bli overveldet. Bilene er så nære, hjul og skjermer sneier føtter og skjørt og frakker mens de presser seg gjennom folkemassen. Det kan virke som man som fotgjenger har to valg; å holde seg unna trafikken, eller gå rett ut i den. Vi velger det siste. Det er første er umulig.

Dagens ekskursjon går til andre siden av byen, det gamle Istanbul. Vi løper i plaskeregn til Topkapi-palasset som ligger på en grå høyde. Marmorsteinene vi går på er glatte av regn, trampet blanke i mange hundre år. Topkapi-palasset var bodstedadressen til ottomanske sultaner fra år 1400 til år 1800. Palasset ble brukt til å diskutere politiske saker og til kongelig underholdning. I dag er det museum og en av Istanbuls største turistattraksjoner.

I tungt regn og en varmegrad blir alt litt tristere og gråere. Vi småløper fra bygning til bygning inne på palassområdet. De store rommene framstår åpne og kalde med tomme ildsteder sentralt plassert. Jeg går rundt og tenker at det ville vært godt å varmet seg ved en peis akkurat nå. Vi finner en kafé som har varmevifte og søt og rykende varm eplete, det hjelper.

Til slutt besøker vi også det berømte og mytiske haremet. Fargene er lysere her, i blå og rosa nyanser. Her var det 1000 kvinner på det meste. Konkubinene ble hentet som slaver og hvis de var heldige og gi sultanen en sønn, kunne de kanskje få gifte seg med han. Det drypper av alt vi går fordi. Så løper vi ut av haremet mens vaktene kikker utålmodig på klokkene sine.

Bilder: untipografico og tukolive