Byen med de tusen sprekkene

Reiseskildring fra Istanbul - del 1 

Det første møtet 
Vi lander på flyplassen oppkalt etter tyrkernes far; Atatürk, to dager før julaften 2011. Det er kveld, og vi står litt forvirret og ser etter en flybuss som kan ta oss inn til Beyoglu i Istanbul sentrum. Vi er her på ferie og har rømt fra julefeiringen hjemme i Norge.

Jeg skvetter av en drosjesjåfør som tuter høyt på en annen drosje foran seg. Da bilen foran ikke ser ut til å røre på seg, spretter sjåføren ut og kjefter på sjåføren foran. Den hissige mannen er misfornøyd med at bilen foran ikke har utnyttet plassen mellom bilene, det er fortsatt en halv meter å trykke sammen bilene på. Den gule rekken av drosjer er en lang, hissig og tutende kø. Dette er det første møtet.

Søt eplete i plaskeregn 
Lille julaften regner det konstant. Vi har rom øverst på et lite hostel med blinkende neonskilt. Utenfor vinduet vårt blander lydene fra regnet seg med bønneropene fra de mange minaretene i byen. Vinden og regnet som går i alle retninger, trafikken og bilhornene, ropene og bønnene blir en intens lydmasse som vi våkner til denne dagen. Det er som den litt vanskelige og bråkete overgangen fra stumfilm til lydfilm. Alt lager lyd, og lyden blir alt.

Vi befinner oss i den nye delen av Istanbul, og her er trafikken øredøvende massiv. Så lenge ingen trassige fotgjengere tramper bestemt ut i veien, kjører bilene selv om det er rødt. Som turist kan du bli overveldet. Bilene er så nære, hjul og skjermer sneier føtter og skjørt og frakker mens de presser seg gjennom folkemassen. Det kan virke som man som fotgjenger har to valg; å holde seg unna trafikken, eller gå rett ut i den. Vi velger det siste. Det er første er umulig.

Dagens ekskursjon går til andre siden av byen, det gamle Istanbul. Vi løper i plaskeregn til Topkapi-palasset som ligger på en grå høyde. Marmorsteinene vi går på er glatte av regn, trampet blanke i mange hundre år. Topkapi-palasset var bodstedadressen til ottomanske sultaner fra år 1400 til år 1800. Palasset ble brukt til å diskutere politiske saker og til kongelig underholdning. I dag er det museum og en av Istanbuls største turistattraksjoner.

I tungt regn og en varmegrad blir alt litt tristere og gråere. Vi småløper fra bygning til bygning inne på palassområdet. De store rommene framstår åpne og kalde med tomme ildsteder sentralt plassert. Jeg går rundt og tenker at det ville vært godt å varmet seg ved en peis akkurat nå. Vi finner en kafé som har varmevifte og søt og rykende varm eplete, det hjelper.

Til slutt besøker vi også det berømte og mytiske haremet. Fargene er lysere her, i blå og rosa nyanser. Her var det 1000 kvinner på det meste. Konkubinene ble hentet som slaver og hvis de var heldige og gi sultanen en sønn, kunne de kanskje få gifte seg med han. Det drypper av alt vi går fordi. Så løper vi ut av haremet mens vaktene kikker utålmodig på klokkene sine.

Bilder: untipografico og tukolive