Den triste samtidslitteraturen

Knut Hoem skriver i en kronikk i Aftenposten 17. mars at samtidslitteraturen alltid har vært trist. Han eksemplifiserer dette med å vise til at den tristeste av de nye samtidsromanene nylig vant Ungdommenes kritikerpris: Stig Sæterbakkens Gjennom natten. Her er jo ikke bare boken trist, men også omstendigehetene rundt forfatteren, som døde for en liten stund siden.  

Hoem ser på litteraturen som en slags bro mellom den offentlige samtalen og samtalen i det private hjem. Det man opplever selv, er noe annet enn det som tas opp i offentligheten. Det er langt mellom disse to sfærene, og denne avstanden må vi sette ord på, eller vi må finne noen sammenhenger vi kan forstå den i. Det er her den triste litteraturen blir vår trøst, eller vår sammenheng.

Kunststykket til en forfatter, er å sette ord på denne avstanden, samtidig som man vekker gjenkjennelse hos leserne. Hoem trekker Karl Ove Knausgård fram som et eksempel. "På sitt beste er litteraturen frigjørende" skriver Hoem, selv om han konkluderer med at "Iblant er bare litteraturen trist".

Hva menes egentlig med trist? Hva er egentlig "bare trist" versus trist med gjenkjennelse? Er det slik at de triste bøkene man kjenner seg igjen i, setter spor og ikke slipper så lett, mens de bøkene som er "bare triste", er så triste at man føler avsky? Hvordan vil vi takle å se lese bøker som refererer til hendelsene 22. juli 2011 for eksempel?

Bilde: privat