Det tragikomiske

Det er noko som går igjen i komiske bøker, og det er ofte at komikken er nært knytta til det tragiske. Marit Eikemos Samtale ventar, som kom ut i 2011, er eit godt døme på dette. Handlinga i boka tek til i den litle industribygda Einvik. Hovudpersonen Elisabeth Brenner kjem hit for å samle inn dialektar. Ho har vore arbeidslaus ei stund, og er no på attføring. I Einvik kjem Elisabeth i kontakt med fleire tragikomiske menneske.

Figurane i boka til Eikemo er morosame fordi dei har nokre særtrekk som også er knytta til noko tragisk. Dei har ein eller annan last, som lesaren ler av. Vi har til dømes den lokale forfattararen Sveinung Sel som ikke får til å skrive fordi han ikkje klarar å halde seg unna nettporno. Han er ein komisk karakter fordi han har ei last som han ikkje sjølv klarar å styre. Det er klassisk komikk, hovudet og kroppen samarbeidder ikkje. Vi finn også ein bitter og singel fotograf som snakkar med avsky om alle brullypsbilete ho har teke, men som ikkje blei anna enn skilsmisse og tragedie. Vi møtar også ein lege som finansierar eit russenter ved å selge dop til ungdommane i bygda. Sjølv om karakterane er karikerte, er dei gjenkjennelege. Kanskje er det fordi mennesket nettopp er kontrastfullt og irrasjonelt, vi er ikkje feilfrie.

Den mest tragikomiske karakteren i Samtale venter, er hovudpersonen sjølv. Elisabeth har kome til ein ny plass og dette skal markere ein ny start. Det går ikkje heilt som ho har planlagt. Elisabeth seier ikkje dei rette orda og ho gjer ikkje dei rette handlingane, sjølv om ho gjerne vil. Sjølv når ho har gjort ei god gjerning, klarar ho å rote det til for seg sjølv, slik som då ho etter å ha sete hos ei gammal dame utan familie ved dødsleiet hennar, tek bilete av liket og visar det til andre fordi ho så gjerne vil dele den vakre augenblinken. Elisabeth er eit einsamt menneske, ho rotar til det sosiale livet i røynda og til slutt også på Facebook. Da er det ikkje mykje igjen å le av, og slutten på boka er heller ikkje morosam, den er trist og mørk. Eit sitat frå boka kan kanskje symbolisere korleis Elisabeth opplever livet sitt. Det er også poetisk skrive:


"Eg stod på gangen, lente panna mot det store, kalde vindauget som var vendt mot elva, stira på vatnet som rann utanfor, og tenkte at det er aldri den same elva, vi ser aldri det same. Alt saman bare renn forbi" (Eikemo, 2011,  s. 247).

Om å lese "Min kamp" av Karl Ove Knausgård

Ambivalent 
I midten av januar klappet jeg sammen siste bok av Karl Ove Knausgårds Min kamp. Jeg må innrømme at det på mange måter har vært en kamp å lese bøkene. Den første boken var nydelig, de andre mer vage, men også god og drivende lesning.

Det 400 sider lange litteraturessayet i Min kamp 6 er interessant og undersøker blant annet Adolf Hitlers Mein Kampf. Knausgård forsøker å finne noe i Hitlers personlighet som kan forklare nazismen og det grusomme folkemordet på seks millioner jøder. Dette kobler han også til noe grunnleggende menneskelig, og dermed også noe allment, noe som gjelder alle.

Faren er ikke lenger drivkraften i den siste boken. I første bok ble denne skyggen så sterk, og så bærende for romanen, at den ga meg som leser frysninger. Hele intensiteten og det litterære er sterkere i Min kamp 1, 2, 3, 4 og 5.

En lang fotnote 
Ane Farsethås skriver i Morgenbladet, 18.-24. november 2011: "Den korteste beskrivelsen man kan komme med av Min kamp. Sjette bok er at den er en metaroman: en bok som handler som sin egen tilblivelse, der reasearchen, forberedelsene, de mange utsettelsene og den endelige nedskrivingen av boken utgjør hovedhandlingen." Farsethås kaller den siste av de seks bøkene for en fotnote til de foregående bøkene. Her er det fristende å trekke inn Dag Solstad, og hans roman Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, som en parallell.

Knausgårds metakommentarer gjennomsyrer hans siste bok. Skriveprosessen med Min kamp har endret seg, nå skriver han for å overleve. Han skriver at han er blakk, og trenger pengene. Han har allerede såret alle rundt seg, derfor har han ingenting å tape. Det kunstneriske nivået er ikke lenger like viktig.

Farsetås skriver også at verket spiller på en avsløringens logikk "...som det selv samtidig avkler og avskyr". Ambivalens preger hele romanprosjektet. Farsethås peker også på at linjen mellom usalgbar metaroman og salgbart forfatterprosjekt er uklar. Hva selger mest? Boka eller forfatteren? Det er ingen tvil om at avsløringen av familieforhold og mystikken rundt Knausgårds familie og egen person, har ført til økt salgstall.

Virkeligere virkelighet 
Knausgård lengter etter en "virkeligere virkelighet, et mer autentisk liv". Familielivet er ikke nok, ingenting er nok. Vi er omgitt av fiksjoner, og det å skrive sitt eget liv, kan være et forsøk på å frigjøre seg fra fiksjonen vi er omgitt med. Knausgårds prosjekt var å skrive så ekte og ærlig som mulig, men eksperimentet mislykkes, som han skriver i Min kamp 6.

Skillet mellom liv og virkelighet forsvinner i Knausgårds roman. Eivind Tjønneland skriver i Morgenbladet 2.-8. desember 2011, at Knausgård "...vil bygge bro mellom kunsten og livet...". Tjønneland stiller spørsmål ved om den autentisiteten Knausgård påstår han får gjennom å skrive om ekte personer, er troverdig. Han peker dessuten på flere momenter som skurrer i Min kamp. Knausgård spiller uskyldig lam, men egentlig er han utspekulert, ja, til og med tittelen er utspekulert. Tjønneland stusser over at Knausgård er mer kildekritisk i essayet om Hitler, enn han er når han skriver om sitt eget liv. Han mener Knausgård ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet.

Identifiseringen og innlevelsen 
"...den som skriver, skriver alltid ut fra sin egen erfaring" skriver Toril Moi i Morgenbladet 16. - 22. desember 2011. Hun kobler dette til litteraturvitenskapens problem. "Helt siden modernismen slo gjennom som premissleverandør for litteraturforskningen, har vi fått høre at bare naive lesere identifiserer seg med karakterene i en roman." Skammen og åpenheten er sentral og en del av konteksten til Min kamp, mener Moi. Som leser skammer vi oss over å lese noe så intimt og privat, samtidig som vi kjenner oss igjen. Moi forklarer hvorfor hun identifiserer seg med hovedpersonen: "Vi ser hva han ser. Og derfor ser vi også oss selv."

Min kamp-bøkene en interaktive bøker. De aktiviserer leseren, river oss med, trigger oss til å tenke samtidig som vi blir følelsesmessig berørt og får oss til å kjenne på skammen sammen med forfatteren. Bøkene rører ved det sentrale i litteraturen. Som leser befinner jeg meg i dette private universet til Knausgård og hans familie, inni denne avsløringens logikk. Samtidig, og dette er det jeg mener gjør disse bøkene gode, er Min kamp som et springbrett. Bøkene åpner opp et litterært rom, et rom for tolkninger og lesninger av litteratur og for prosessen med å skrive litteratur. Hans kamp blir min kamp.

Ulovlig norsk

Maria Amelie-saken i 2010 var vanskelig å unngå. Halvannet år senere har jeg lest boken som startet det hele. Ulovlig norsk består av tre deler, en del med dagboknotater fra tiden Maria kommer til Norge som tenåring, så en del om studiene i Trondheim. Til sist kommer en del som ser tilbake og samtidig ser på hvilke konsekvenser denne boken vil få. Maria vil ikke være usynlig lenger, hun vil fortelle sin historie.

Boken Ulovlig norsk er viktig, men den er ikke godt skrevet. Den er full av klisjeer og tør ikke løfte fram det underliggende temaet, nemlig asylpolitikken i Norge. Boken stiller kvasifilosofiske spørsmål som: hvem er jeg? Hva er vilje? uten å kunne svare på dem. Det hele blir en enkel dagbok, lett på overflaten, om Marias følelsesmessige berg- og dalbane og hennes praktiske situasjon. Det som føles urettferdig, er urettferdig fordi det går ut over Maria selv og hennes mor og far.

Utenom innblikket i asylsøkerprosesser fra innsiden, er det et annet moment som er spennende i denne boken, og det er de praktiske utfordringene med å leve ulovlig og papirløs i Norge. Jeg merket at jeg ville vite mer om hvordan Maria klarte å leve som papirløs. Uten personnummer og med falsk navn, ikke telefon, ikke tilgang til legehjelp. Ved hjelp av litt flaks får hun et studentbevis når hun kommer til Trondheim, og dette blir hennes eneste legitimasjon i årene fremover. Men det er ikke dette som er fokuset i boken, det er tankene til Maria om vennskap, framtid og deportasjon. Det blir så mye overfladisk og klisjépreget fokus på dette at hele boken mister sin kraft, sin troverdighet og til slutt sin viktighet. Og det bør ikke en slik bok gjøre.

Byen med de tusen sprekkene 5

Reiseskildring fra Istanbul - siste del 


Morgenfugler  
Siste dagen holder vi oss i nærheten av det innrøkte hostellet vårt. Da vi skal sjekke ut, er det ingen i resepsjonen, selv om klokka er 10.30. Vi spiser så tidlig frokost som vi ikke har gjort til nå. Ute er det varmere i været, vinden har stilnet og det er som om Istanbul vil vise sin myke side før vi drar. Det er tidlig for gaten Istiklal Caddesi også. Det er ikke så mange mennesker ute og går utenfor frokostkafeen vår, ikke like mange vrengte paraplyer, og ikke like mye mylder og støy. Den røde trikken lager mindre lyd enn vanlig.

Vi kommer tilbake til hostellet etter frokosten, og verten vår smiler bredt i det vi går, hun sier vi har vært «nice and clean». Det samme kan vi kanskje ikke si om hostellet, tenker jeg, og ser for meg den sprellende kakerlakken vi fant kvelden før. Den kjempet for livet på ryggen og endte nok sine dager under kjøleskapet, etter at vi diskré dyttet den under. Kanskje tenkte den at vi hadde vært hyggelig selskap i seks dager, det er ikke akkurat høysesong for turisme i desember, så det var nok litt ensomt i øverste etasje på Planet Paprika.

Trøtte husvegger
Med det fine været blir alt med Istanbul snillere og mildere. Vi bruker de siste timene på butikkene i Istiklal, og helst de butikkene hvor vi kan gå i fred uten at de ansatte henger over oss, eller viser frem varene sine. Ola Nordmann vil være i fred.

Vi setter oss på en kafé, kjøper oss kaffe, og leser i hver vår bok. Jeg i Om å skrive av Hans Olav Brenner og reisefølget mitt i Ready player one av Ernest Cline. Jeg forsvinner inn i litteraturens skriveprosesser og følget mitt i en virtuell dataverden i 2044. Det siste blir en skarp kontrast til dagens Istanbul med de tusen sprekkene, de skjeve trappene og trøtte husveggene. Jeg tenker at det er kontrastene som skaper byen, menneskene og stemningen. Vi sitter med kaffen vår og tar inn den behagelige og livlige atmosfæren. «The shiny street» skinner for oss en siste gang.







Bilde: meganknight

Byen med de tusen sprekkene 4

Reiseskildring fra Istanbul - del 4 


Medusa i vannet 
Nest siste dag besøker vi først den underjordiske basilika-sisternen fra 500-tallet som ligger rett ved Hagia Sophia. Vi går en trapp ned og under jorden møtes vi av opplyste søyler og klassisk musikk. Det hele preges av iscenesettelse. Vi følger en merket løype i den store vannklukkende brønnen, mot det vi raskt skjønner er hovedattraksjonen, de to Medusa-hodene. Medusa skulle beskytte mot onde ånder. Det ene hodet er satt opp-ned, det andre ligger på siden i vannet. Vi ser henne i øynene, men blir ikke til stein, slik myten sier. Fiskene som svømmer sløvt rundt henne, ser heller ikke ut til å ha blitt skremt.



"The fastest captain on the Bosphorus"
Båttur langs Bosphorusstredet er neste post på programmet. Vi kommer litt sent til båten, den er full av mennesker, og det finnes ikke ledig plass inne ved vinduet. Vi tenker at å sitte ute på båtturen blir i kjøligste laget, så vi er på vei å ombestemme oss, da billettselgeren, som viser seg å være eier av båten, viser oss til styrrommet. Her blir vi servert te i varmen, mens turister hutrer på utsiden av vinduet og presser frem sine smil foran kameraene i den kalde vinden. I sofaen på andre siden av rommet, sitter en spansk familie på tre og får samme VIP-behandlingen. Kapteinen gir oss en hjemmelaget guidebok med bilder av hoteller, moskéer og palasser langs stredet. Han prater raskt på dårlig engelsk og peker ivrig på alle bygningene vi kjører forbi. I guideheftet har han skrevet om seg selv: «Everybody knows that he´s the fastest captain on the Bosphorus».

Bosphorusstredet er travel, her går det små fiskebåter, turistbåter og oljetankere om hverandre. Her synes samme system, eller ikke-system, å fungere som i biltrafikken og i gågaten Istiklal Caddesi; alle båtene kjører i ulike retninger og i ulikt tempo, og et tilsynelatende kaos råder. Kommer det en båt i veien, trykker man på hornet, og krever sin plass. På tur tilbake kjører båten på den asiatiske siden av stredet. Og i dét vi begynner å bli forsynt med ivrige tyrkisk-engelske gloser og nypete, ser vi sola legger sitt rødglødende teppe over Istanbuls tårn og minareter.

Bilder: øverst: cgsheldon, nederst; privat