To the Lighthouse

Denne høsten leser jeg klassikere fra 1700-tallet og inn i moderne tid. Noen av disse skal jeg skrive om her på bloggen min.

Denne gangen: Virginia Woolf: To the lighthouse (1927) 

Woolf levde fra 1882 til 1941 og var en markant litterær skikkelse i England. Hun ønsket en ny type litteratur som var opptatt av det indre, og sjelen til mennesket, og er derfor en representant for modernismen. Woolf kritiserte datidens forfattere for å være for opptatte av ytre beskrivelser og materielle forhold.

To the Lighthouse er delt inn i tre deler; i første del ("The Window") blir vi kjent med familien Ramsey´s, deres åtte barn og ekteskapet mellom Mr. og Mrs. Ramsey. Del to heter "Time Passes", og er slags tidsreise hvor vi får noen glimt fra årene som har gått. Vi får blant annet vite at Mrs. Ramsey er død, deres sønn og datter også. I den siste delen; "The Lighthouse",  kommer resten av familien tilbake til huset, og de drar endelig til fyret.

Woolf veksler mellom ulike perspektiv i romanen, den er fortalt i tredjeperson, men vi får også innblikk i tankene til de voksne personene i romanen, særlig Mr. og Mrs. Ramsey. For å kunne vise et helhetlig menneske med sjel, er dét viktig. Mrs. Ramsey stiller filosofiske spørsmål til seg selv, f.eks.; hva har hun fått til i livet?

Havet og bølgene blir en gjennomgående metafor i boken. Alle værtegn blir personifisert og gjort levende. Det er som om beskrivelsene av naturen og årstidene blir en allegori på livet til familien Ramsey. Noe annet som går igjen, er problemer med å kommunisere - i den forstand at personene vil dele tankene sine, men får det ikke til, annet enn til leseren.

I romanen er det moderne menneskets dillemmaer og tanker i fokus. Ønsker om selvrealisering ligger bak dagliglivet. Vi får innblkk i personlige tanker og lengsler, og dette gjør, synes jeg, personene dynamiske og gjenkjennelige for en leser i 2012!

Les også:
Woolf, V. "Modern fiction"

Bilde: wikipedia. 

Beatles!

Hvorfor har jeg ikke lest denne før? Beatles av Lars Saabye Christensen tok meg i sommer med på en vill ferd i en oppvekst på 60- og 70-tallet på Oslos vestkant. Vi følger hovedpersonen Kim Karlsen, sammen med kameratgjengen sin på fire gutter, fra lykkelige barneår med fotball og vinylplater med Beatles til den litt mer usikre ungdomstida og starten på studietida som ender på Gaustad sykehus.

På en måte minner Kim om Sult-figuren til Knut Hamsun. Han handler irrasjonelt og blir en slags klovnefigur, selv om det ikke er ikke sulten som driver han til dette, men alkoholen. Han forelsker seg i to jenter, men det blir aldri noe ut av disse forholdene. Alt forsvinner ut av hendene på Kim. Til tross for karakterkomikken vi finner i rikt monn, er dette også dypt tragisk. Boka handler om mennesker som kjører seg selv i grøfta, men som også finner trøst i hverandre.

Språket er nydelig, det florerer av slanguttrykk og kreative metaforer. Kontrastene i slangen og motsetningsfulle lydlige setninger og ord gjør språket musikalt, lekent og poetisk. Noen eksempler på språklige godbiter:

"Og ute drakk himmelen blod, jentene var gått hjem og hundene gjødde." (s. 238)

"Men det var øya hennes som var merkeligst. Utenpå var de intense, stirra all sin tyngde over på deg, men like bak det blå var det grått og matt, som et vann noen har tråkket i og virvla opp sand og slam." (s. 255)

"Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen..." (s. 509)

Den stammende kameraten til Kim, Ola, sier dette i boka: "- Kunne hverfall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!" (s.229). En liten morsom metakommentar fra S. Christensen om boken på 733 sider i min pocketutgave fra 2008. Dette er en underholdende klassiker!

Herfra til virkeligheten

Herfra til virkeligheten er en samling lesninger av sentrale norske samtidsforfattere skrevet av Ane Farsethås. Den røde tråden er virkelighetsfremstillingen. Farsethås peker på starten med en virkelighetslengsel hos Erlend Loes Naiv.Super, hvor hovedpersonen savner mer virkelighet, og noe å kjempe for, i hverdagen. Slutten på denne "perioden" antydes som 22. juli 2011, datoen da virkeligheten innhentet og rammet oss på grusomt vis. Den virkelighetslengtende litteraturen, men også annen kunst, vil kanskje måtte tone seg ned etter tragedien for et år siden.

I sine analyser bruker Farsethås kjent litteraturvitenskapelig og kulturhistorisk teori, og hun trekker fram et utvalg forfattere. Karl Ove Knausgård får mest plass, kanskje fordi hans beskrivelse av uvirkelighetsfølelsen er av et så stort omfang og blir beskrevet med så stor inderlighet. En annen forfatter som trekkes fram, og som kanskje skriver med en mer tradisjonell inderlighet, er Jon Fosse. Jeg måtte lese Morgon og kveld etter å ha lest Farsethås´ tolkning av hans bøker, og ble dratt inn i den presise rytmen Fosse skriver i. Boken er sår og tragisk, men den er også vakker. Jeg tenkte mye på Tarjei Vesaas når jeg leste Fosse. Språket hos Fosse er, som hos Vessas, pakket med metaforer, symboler og referanser. Det framstår enkelt, men samtidig ligger det en uendelig dybde under.

Jeg la særlig også merke til et interessant poeng i boken: Trude Marstein trekkes fram som et kvinnelig svar på den typiske mannsdominerte irrasjonelle hovedpersonen i norsk litteratur. Farsethås peker på Plutselig høre noen åpne en dør som et eksempel. Denne måtte jeg også lese. Den irrasjonelle og komplekse kvinnelige hovedpersonen er et savn i norsk litteratur. Jeg synes Hanne Ørstavik og Siri Hustvedt på mange måter klarer å vise spennende kvinnelige hovedpersoner. Kanskje er det flere der ute som jeg ikke har lest?

Er man litteraturinteressert, og har studert litteratur, er Herfra til virkeligheten en nyttig og god bok. Mange av mine favorittforfattere blir diskutert og analysert, og det gir leseopplevelsene ekstra dimensjoner.

Kilde: Farsethås, A. 2012, Herfra til virkeligheten: Lesninger i 00-tallets litteratur, Cappelen Damm, Oslo.

Bilder av bokomslagene er hentet fra www.bokelskere.no 

Sommer er klassikertid!

I sommer har jeg så langt lest Candide av Voltaire og Gullivers Reiser av Jonathan Swift. På leselisten står nå Don Quijote, Ulysses og Odysseen. De tre siste er klassikere som jeg er litt flau over at jeg ikke har lest. Odysseen har jeg imidlertid lest i studietiden min, men jeg husker lite fra den. Jeg må også innrømme at jeg vegrer meg litt for å lese disse bøkene, og jeg utsetter stadig å lese dem med andre samtidsromaner. Jeg er nemlig redd det kommer til å bli litt trått. På en annen side, jeg har pløyet meg gjennom seks bøker og mange tusen sider med Karl Ove Knausgårds kamp, hvorfor skulle dette bli noe vanskeligere?

Uansett, sommeren er ferietid, det er er tid for å senke tempoet, det er tid for å bruke mer tid på alt. Byen ligger stille og nesten i et vakuum, da er det godt å ha bøker å forsvinne i.



Bilde: privat. 

Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv

Eg gjekk ein gong i ein park og las Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal og tenkte at; Ja, sånn er det. Sånn er det faktisk! Han sette ord på det ordlause, på ei kjensle som eg hadde tenkt på, men ikkje klart å forklare. Eg såg ein benk, men ein gamal mann knabba den rett føre auga mine. Eg tenkte at det ikkje gjorde noko, for å gå løyser problem, det sett tankane i sving og ideane kjem hoppande. Då treng ein noko å notere i, og eg skjønte dei som seier dei aldri går ut av døra utan ei notatbok, skjønt i dag kan ein kanskje bruke smarttelefonen til slikt.

Det er medan du spring langs ei sti med bekken sildrande på eine sida, og skogen tung og grøn på andre sida, at du får lyst til å skrive! Der er når du går på ein fjellknaus med ein tung sekk på ryggen at du får ein idé til ei setning, eit dikt eller ein roman. Ja, ein roman! Men det er ikkje berre det å gå som setter hovudet i sving, det er å arbeide med kroppen, gjere noko fysisk slitsamt som ikkje treng hjernekapasitet utover å sørge for at refleksane fungerer. Kroppen arbeider med sitt maskineri medan hovudet arbeider med sitt. Saman lever dei eit vilt og poetisk liv!

En teaterroman

Mikhail Bulgakov oppdaget jeg første gang for ti år siden da jeg leste "Mesteren og Margarita". En av mine absolutte favorittbøker. Boken er magisk, og en fryd å lese. Bulgakov er morsom, rå og fantasirik. Jeg leste også "Fatale Egg" for noen år siden, men den forsvant i skyggen til "Mesteren og Margarita". Denne gangen er det en nyoversatt Bulgakov, med tittelen "En teaterroman".

"En teaterroman" er Bulgakovs oppgjør med en maktsyk og forfengelig teaterverden. Hovedhandlingen dreier seg rundt Sergej L. Maksudov som prøver å skrive en roman. Tilfeldigheter vil ha det til at han blir bedt om å skrive et teatermanus for Det frie teatret i Moskva. Han roter seg inn i en forfengelig og overdramatisk teaterverden hvor hans manus etter mye fram og tilbake blir satt opp, av selveste Konstantin Stanislavskij. Boken er også en morsom kritikk av den kjente teaterpedagogen Stanislavskij. Dette visste jeg før jeg begynte å lese, og jeg ble litt skuffet da Stanislavskij (og hans regimetode) ikke dukket opp før mot slutten av romanen.

Dette er like fullt Bulgakovs velkjente stil; Tempoet er høyt, det skjer noe nytt hele tiden som gjør at handlingen tar ulike avstikkere og sideveier. Karakterene er det mest fascinerende ved Bulgakov, de er kjappe, viltre og svært teatrale. Å lese boken, er derfor nesten som å være tilskuer til et melodramatisk kostymedrama i en slags commedia dell´arte-stil.

Boken ble heller aldri fullført, som flere av Bulgakovs romaner, og den ender derfor litt brått i et tankereferat til hovedpersonen over Stanislavskijs metode: "Hvis teorien til Ivan Vasilijevitsj (Stanislavsksij) virkelig er ufeilbarlig og hvis disse øvelsene hans bidrar til skuespillerens totale innlevelse i gestaltningen av rollen, da vil enhver forestilling skape fullkommen illusjon og spille slik at tilskueren glemmer at han ser på en scene..." (Bulgakov, s. 249). Du glemmer ikke at dette er fiksjon når du leser Bulgakov, det er for mye staffasje til. God lesning!

Våkner om natten og vil noe annet

Å gå på bakgårdssalg hos Tronsmo bokhandel er en egen opplevelse: klatre ut av et vindu i den trange bokhandelen og inn i bakgården hvor det står pallevis med bøker, bøker, bøker. Her er alt fra kunstbøker til tegneserier, og en stor andel skjønnlitteratur, på norsk og engelsk. I en brun pappeske på betonggulvet fant jeg Våkner om natten og vil noe annet av av Geir Gulliksen. 

Boka handler om en forlagsredaktør i femtiårene som vi følger gjennom noen forviklinger til et nært vennepar i en kort periode før han faller om og dør. Gulliksen har en leken form og flere ganger får vi metakommentarer som når fortelleren utbryter at leseren sikker allerede har skjønt at dette ikke er noen dagbok, men en roman. Synsvinkelen er personal, men på slutten ser jeg-personen seg selv utenfra som død person, og fortsetter å fortelle de andre karakterenes historie. 

Det er et godt driv i romanen, hvor vi følger hovedpersonen noen forvirrende dager før han stuper. Derfor ble dette en bok som jeg leste i ett strekk, og som jeg nesten skulle ønske varte litt lenger. Vi får en løsning og en litt lang utbroderende avslutning. Jeg angrer likevel ikke at jeg tilfeldig plukket denne boka opp fra en støvete bokhaug i Tronsmos bakgård.