Amtmannens døtre

Amtmannens døtre ble første gang utgitt anonymt i 1854-55. Den er blitt kalt den første tendensromanen i norsk litteratur. Her er det kvinnens stilling som kritiseres. Boken er en realistisk livsskildring med romantiske trekk som masse følelser og melodrama og vakre skildringer av naturen og miljøet.

Hovedpersonene er Sofie Ramm, datter av amtmann Ramm, og Georg Kold, som er huslærer for de to yngste døtrene til Ramm, deriblant Sofie. Sofie og Georg forelsker seg, men en masse tilfeldigheter gjør kjærligheten deres vanskelig, og Sofie gifter seg med den mye eldre enkemann Prost Rein.

Camilla Collett viser at Sofies søstre er ulykkelige i sine ekteskap, og at foreldrene, særlig Fru Ramm, legger mye press på døtrene for at de skal gifte seg fornuftig, det vil si med en mann med status og penger, heller enn å følge kjærligheten. Kjærligheten taper i denne romanen.

"I de dannede familier på landet flyver sønnene tidlig ut av redet for å søke sin lykke annetsteds i verden; døtrene derimot flyver ikke ut; de blir tilbake i redet for å vente på at lykken skal opsøke dem" (Collett, 2006, s. 55).

Å si at denne boken er spesielt aktuell i år, er nærmest unødvendig, med mediefokuset på feiring av stemmerettsjubileet. Til tross for romanens alder, og dens noe fragmenterte form, den hopper mellom handlingsreferat, ulike fortellere, og brevform, så er det et driv i denne boken du ikke slipper unna. Etterord av Kaja Skjerven Mollerin i denne versjonen er også fint og anbefales.