Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv

Eg gjekk ein gong i ein park og las Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal og tenkte at; Ja, sånn er det. Sånn er det faktisk! Han sette ord på det ordlause, på ei kjensle som eg hadde tenkt på, men ikkje klart å forklare. Eg såg ein benk, men ein gamal mann knabba den rett føre auga mine. Eg tenkte at det ikkje gjorde noko, for å gå løyser problem, det sett tankane i sving og ideane kjem hoppande. Då treng ein noko å notere i, og eg skjønte dei som seier dei aldri går ut av døra utan ei notatbok, skjønt i dag kan ein kanskje bruke smarttelefonen til slikt.

Det er medan du spring langs ei sti med bekken sildrande på eine sida, og skogen tung og grøn på andre sida, at du får lyst til å skrive! Der er når du går på ein fjellknaus med ein tung sekk på ryggen at du får ein idé til ei setning, eit dikt eller ein roman. Ja, ein roman! Men det er ikkje berre det å gå som setter hovudet i sving, det er å arbeide med kroppen, gjere noko fysisk slitsamt som ikkje treng hjernekapasitet utover å sørge for at refleksane fungerer. Kroppen arbeider med sitt maskineri medan hovudet arbeider med sitt. Saman lever dei eit vilt og poetisk liv!

En teaterroman

Mikhail Bulgakov oppdaget jeg første gang for ti år siden da jeg leste "Mesteren og Margarita". En av mine absolutte favorittbøker. Boken er magisk, og en fryd å lese. Bulgakov er morsom, rå og fantasirik. Jeg leste også "Fatale Egg" for noen år siden, men den forsvant i skyggen til "Mesteren og Margarita". Denne gangen er det en nyoversatt Bulgakov, med tittelen "En teaterroman".

"En teaterroman" er Bulgakovs oppgjør med en maktsyk og forfengelig teaterverden. Hovedhandlingen dreier seg rundt Sergej L. Maksudov som prøver å skrive en roman. Tilfeldigheter vil ha det til at han blir bedt om å skrive et teatermanus for Det frie teatret i Moskva. Han roter seg inn i en forfengelig og overdramatisk teaterverden hvor hans manus etter mye fram og tilbake blir satt opp, av selveste Konstantin Stanislavskij. Boken er også en morsom kritikk av den kjente teaterpedagogen Stanislavskij. Dette visste jeg før jeg begynte å lese, og jeg ble litt skuffet da Stanislavskij (og hans regimetode) ikke dukket opp før mot slutten av romanen.

Dette er like fullt Bulgakovs velkjente stil; Tempoet er høyt, det skjer noe nytt hele tiden som gjør at handlingen tar ulike avstikkere og sideveier. Karakterene er det mest fascinerende ved Bulgakov, de er kjappe, viltre og svært teatrale. Å lese boken, er derfor nesten som å være tilskuer til et melodramatisk kostymedrama i en slags commedia dell´arte-stil.

Boken ble heller aldri fullført, som flere av Bulgakovs romaner, og den ender derfor litt brått i et tankereferat til hovedpersonen over Stanislavskijs metode: "Hvis teorien til Ivan Vasilijevitsj (Stanislavsksij) virkelig er ufeilbarlig og hvis disse øvelsene hans bidrar til skuespillerens totale innlevelse i gestaltningen av rollen, da vil enhver forestilling skape fullkommen illusjon og spille slik at tilskueren glemmer at han ser på en scene..." (Bulgakov, s. 249). Du glemmer ikke at dette er fiksjon når du leser Bulgakov, det er for mye staffasje til. God lesning!