Per Petterson er en av mine favorittforfattere. Dette er en forfatter jeg vet det kommer kvalitet fra. Denne gangen heter boken Jeg nekter (2012).Kort fortalt møter vi to menn i femtiårene, Tommy og Jim, som tilfeldigvis møter hverandre. De var nære barne- og ungdomsvenner, men gikk så hver sine veier, og har ikke sett hverandre siden. Vi blir kjent med deres barne- og ungdomsår, samt også den ene søsteren til Tommy, Siri. Petterson veksler på å følge hovedsaklig de tre personene.
I Jeg nekter er det kroppslige sentralt. Et eksempel: "...og håndflatene dine husker det mjuke, det glatte og det ru..." (Petterson, 2012, s 140). Dette kommer gjerne til uttrykk i fysisk arbeid. Det er nesten fristende å tenke at fordi Tommy var den av de to som jobbet mest fysisk, så ble han den mentalt friskeste av han og Jim.
En hovedgrunn til at Petterson er en av mine favoritter, er språket, og måten han bruker språket på. Her er det østkantslang med a-endinger, diftonger og innimellom dialektord. Dessuten vet jeg ikke om noen andre forfattere som er så god på å bruke banneord som Petterson, som f.eks. her: "Men akkurat det var ikke noe de sjøl kunne se, og det var måneskinn over Aurtjern og kaldt som faen og ingen kunne se dem med luer på uansett, og ingenting var som det ellers var, og alt kunne sies..." (2012, s. 149). Banneordene dukker ikke opp så ofte, men når de gjør det, er det ofte slik at de skiller seg ut som en kontrast i stemningen som ellers beskrives, og da funker det som, ja, faen.
Jeg forventet at slutten av romanen skulle handle om hovedpersonene, Tommy og Jim, men så tok den en annen vri. Og jeg tror jeg likte den vrien. Den la noe igjen i luften, den satte ikke punktum for historiene til disse to mennene, og da lever boka videre i leseren, som gode bøker gjør.
Kanskje ligger den under juletreet med ditt navn på i år? Da kan du i så fall glede deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar