Om leseåret 2012, den gode leseopplevelsen og nyttårsmarkeringen

Et litterært år er over, et nytt er like rundt hjørnet. Dette er mine høydare i leseåret 2012: Don Quijote Cervantes koste jeg meg med på balkongen under solhatten. To andre romaner brukte jeg lang tid på å komme i gang med, men så viste de seg å være veldig gode leseopplevelser;  Kafkas Prosessen og Saabye Christensens Beatles. Begge bøkene humret og lo jeg masse av. De anbefales!

Sist, men ikke minst, var Jeg nekter av Petterson et høydepunkt. Den ble lest så alt for fort, selv om jeg skulle ønske den kunne vare og vare. Jeg klarte ikke å sove etter at jeg hadde begynt å lese i den boka en kveld i desember, jeg måtte bare lese videre. For å si det med Petterson-språk: Så satt jeg der i sofakroken i den mørke stua klokka to om natta, og jeg sku opp på jobb om noen få timer, men det gjorde ikke noe, fordi jeg var støtta opp av gule mjuke puter og det røde pleddet var pakka godt rundt beina mine og leselampa hadde jeg trøkt godt ned i boka. Så var det bare meg, boka og lyset i hele verden akkurat da, og jeg trengte ikke noe annet.  

Slike øyeblikk er gull. Håper det blir flere av dem til neste år. En del av den gode leseopplevelsen er også miljøet. Enten det er med en god kopp te på en kafé med stemmer og latter i et monont surr rundt deg, eller det er i en sofakrok hjemme midt på svarte natta og det er så stille at du kan høre din egen pust, så er alt du trenger en god bok. 

Hva venter i 2013? Ennå er det mange bøker jeg ønsker å lese. Det er ennå mange tekster jeg ønsker å skrive. Og her kan kanskje nyttårsmarkeringen bidra med noe. Denne overgangen kan hjelpe oss å reflektere over det som var og det som kommer. Den kan hjelpe oss å rydde litt opp i livene våre. Da var det året gått, nå starter vi på neste. Hva har vi lært i 2012, som vi skal unngå i 2013? Har vi prøvd noe nytt i 2012, som vi vil gjøre mer av 2013? 

Klok av skade skal jeg ikke sette meg for høye mål. Men en av de tingene jeg skal forsøke å gjøre, er å være mer tilstede i det jeg gjør. Enten det er jobben min, aktiviteter i fritida mi, eller det er å lese en god bok.

God nytt leseår! 

Hamsun - svermer og erobrer

"Knut Hamsun er et gjenferd, som hjemsøker oss om og om igjen" (Kolloen, 2009, s. 397)

Jeg har lest biografien Hamsun svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen, utgitt i 2009. Selv om jeg er over gjennomsnittet opptatt av Knut Hamsun, vil jeg påstå at forfatterens liv er spennende og underholdende for alle og enhver. Boken er kronologisk fortalt, fra Knut Hamsuns barnsben til hans død.

Boken balanserer en passe dose familie- og privatliv om forfatteren, med referat av verkene og sammenhengen mellom tematikken i verkene og Hamsuns virkelige liv. Det hele er lettlest og godt bundet sammen. Kolloen tar i etterordet stilling til om Hamsun var nazist, og bekrefter dette, men avviser at han var antisemitt - slik jeg tolker han.

Jeg kan ikke la være å bli enda mer fascinert av Hamsun etter å ha lest Kolloens biografi. Alt som hadde med diktningen hans å gjøre, virket nesten krampeaktg intenst. Som om han måtte skrive, ellers var han ikke et menneske, eller levende overhodet. Og han skrev og levde lenge.

Her er to sitater fra biografien, som jeg synes stemmer på en prikk, og som rett og slett er godt skrevet: Først ut; om karakterene i bøkene til Hamsun, særlig Sult-jeget:

"I bygdesamfunnet er man hva slekten er, og alle kjenner eksakt så vel de enkelte faktorer som summen av ens verdi. I byene er man til fulle hva man til enhver tid makter å framstå som" (2009, s. 60).

En oppsummering av de viktigste karakterene i Hamsuns forfatterskap, og særlig August, som er min favorittkarakter:

"Hvem er så August? Sult-jeget ble et symbol på kunstnerens skaperkraft. Nagel i Mysterier hevdet den sanne kunstners kompromissløshet. Johannes i Victoria representerte det skapende menneskets møte med kjærlighetspasjonen. Knut Pedersen i Under høststjernen og En vandrer spiller med sordin var kunstneren som analyserte samfunnet. August representerer ideen, fantasien i all sin vidunderlige og forferdelige utfoldelse, en blanding av alt godt og alt ondt" (2009, s. 246).

Jeg nekter

Per Petterson er en av mine favorittforfattere. Dette er en forfatter jeg vet det kommer kvalitet fra. Denne gangen heter boken Jeg nekter (2012).

Kort fortalt møter vi to menn i femtiårene, Tommy og Jim, som tilfeldigvis møter hverandre. De var nære barne- og ungdomsvenner, men gikk så hver sine veier, og har ikke sett hverandre siden. Vi blir kjent med deres barne- og ungdomsår, samt også den ene søsteren til Tommy, Siri. Petterson veksler på å følge hovedsaklig de tre personene.

I Jeg nekter er det kroppslige sentralt. Et eksempel: "...og håndflatene dine husker det mjuke, det glatte og det ru..." (Petterson, 2012, s 140). Dette kommer gjerne til uttrykk i fysisk arbeid. Det er nesten fristende å tenke at fordi Tommy var den av de to som jobbet mest fysisk, så ble han den mentalt friskeste av han og Jim.

En hovedgrunn til at Petterson er en av mine favoritter, er språket, og måten han bruker språket på. Her er det østkantslang med a-endinger, diftonger og innimellom dialektord. Dessuten vet jeg ikke om noen andre forfattere som er så god på å bruke banneord som Petterson, som f.eks. her: "Men akkurat det var ikke noe de sjøl kunne se, og det var måneskinn over Aurtjern og kaldt som faen og ingen kunne se dem med luer på uansett, og ingenting var som det ellers var, og alt kunne sies..." (2012, s. 149). Banneordene dukker ikke opp så ofte, men når de gjør det, er det ofte slik at de skiller seg ut som en kontrast i stemningen som ellers beskrives, og da funker det som, ja, faen. 

Jeg forventet at slutten av romanen skulle handle om hovedpersonene, Tommy og Jim, men så tok den en annen vri. Og jeg tror jeg likte den vrien. Den la noe igjen i luften, den satte ikke punktum for historiene til disse to mennene, og da lever boka videre i leseren, som gode bøker gjør.

Kanskje ligger den under juletreet med ditt navn på i år? Da kan du i så fall glede deg!

Disgrace

J.M.Coetzee er en sørafrikansk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 2003. Hans roman Disgrace kom ut i 1999.

Coetzee undersøker ofte hvordan individet ender i en situasjon av lammelse eller passivitet (Haarberg, 2007). Dette stemmer for hovedpersonen David Lurie, men også for hans datter, Lucy, som begge holder til i Sør-Afrika. David er en hvit universitetslektor som innleder et forhold til en student. Han mister jobben, og reiser til datteren som bor alene på en gård i et område med svarte gårdsbrukere.

Davids og Lucys situasjoner og verdensbilder er imidlertid helt ulike. Lucy er en tøff, lesbisk kvinne, likevel er det ikke trygt for henne å leve alene i det rurale miljøet. Hun utsettes for ran og overgrep, og i en slags tilstand av passivitet, velger hun å bli værende og å bære fram barnet til overgriperne. David går fra å føle seg fremmedgjort på landsbygda, til å føle seg fremmedgjort i byen, og til å føle seg til nytte i det rurale miljøet.

Denne boka er aldri kjedelig, og grunnen til det er kanskje den provoserende tematikken og de provoserende valgene til karakterene. Jeg provoseres sammen med David over datterens situasjon. Jeg provoseres også av David selv, fordi han er en mannsjåvinist som foretrekker unge kvinner, og selv begår en form for overgrep mot en student. Samtidig innehar boka rørende elementer.

Språket i romanen er veldig godt, det flyter lett selv om Coetzee konsekvent skriver i presens. Det var litt uvant å lese slik, jeg vet ikke helt hvorfor. Men det bidrar til en aktiv handlingsutvikling. Det skjer noe hele tiden i denne romanen, det roes aldri ned i utdypende skildringer.

Les den da vel, og la deg provosere!


Kilde: Haarberg J. m.fl. 2007, Verdenslitteratur, Universitetsforlaget. 

Prosessen

Denne gongen har eg lese klassikaren Prosessen av Franz Kafka (1883-1924). Omsider har eg lese ei av dei viktigaste bøkene i historien, som kom ut i 1925. Dette er ei bok som det stadig vert referert til. Ein "kafkaprosess" tyder; "en absurd byråkratisk eller rettslig forfølgelse av et enkeltmenneske som forstår lite eller ingenting av hva som foregår" (Wandrup, 2010). Kjenner du deg igjen? Vi klagar støtt og stadig på det veksande byråkratiet, og at vi må passe oss for ikkje å bli saksøkt. Denne boka er derfor høgaktuell, slik klassikarar ofte er.

Ein morgon kjem nokre menn og skal arristere hovudpersonen Josef K., men han får ikkje vite kvifor. Han får beskjed om å leve livet som vanleg og går kvar dag på jobb. Etter kvart treff K. forskjellige menneske som på ulike vis prøver å hjelpe han med prosessen han er i, utan at han vert noko klokare av den grunn.

Det heile er absurd, forvirrande og til tider svært morsomt fortald. Stemninga er "kafkask", ei kjensle av avmakt, fremmedgjering og uverkelegheit. Tema er framandkjensle, men også ufridom. Handlingane til K. er irrasjonelle; han er likegyldig til det heile, eller han angrip i staden for å forsvare seg. Romanen har noko "hamsunsk" over seg, særleg tenkte eg på Mysterier og Sult. Prosessen er også modernistisk tvers gjennom, og den tar opp tema som var sentrale då.


Kilde: Wandrup, F. 2010, "Aldri skjønt hva Kafkas "Prosessen" handler om?", Dagbladet, 16.07.2010.