lørdag 6. juli 2013

Amtmannens døtre

Amtmannens døtre ble første gang utgitt anonymt i 1854-55. Den er blitt kalt den første tendensromanen i norsk litteratur. Her er det kvinnens stilling som kritiseres. Boken er en realistisk livsskildring med romantiske trekk som masse følelser og melodrama og vakre skildringer av naturen og miljøet.

Hovedpersonene er Sofie Ramm, datter av amtmann Ramm, og Georg Kold, som er huslærer for de to yngste døtrene til Ramm, deriblant Sofie. Sofie og Georg forelsker seg, men en masse tilfeldigheter gjør kjærligheten deres vanskelig, og Sofie gifter seg med den mye eldre enkemann Prost Rein.

Camilla Collett viser at Sofies søstre er ulykkelige i sine ekteskap, og at foreldrene, særlig Fru Ramm, legger mye press på døtrene for at de skal gifte seg fornuftig, det vil si med en mann med status og penger, heller enn å følge kjærligheten. Kjærligheten taper i denne romanen.

"I de dannede familier på landet flyver sønnene tidlig ut av redet for å søke sin lykke annetsteds i verden; døtrene derimot flyver ikke ut; de blir tilbake i redet for å vente på at lykken skal opsøke dem" (Collett, 2006, s. 55).

Å si at denne boken er spesielt aktuell i år, er nærmest unødvendig, med mediefokuset på feiring av stemmerettsjubileet. Til tross for romanens alder, og dens noe fragmenterte form, den hopper mellom handlingsreferat, ulike fortellere, og brevform, så er det et driv i denne boken du ikke slipper unna. Etterord av Kaja Skjerven Mollerin i denne versjonen er også fint og anbefales.

tirsdag 12. februar 2013

Kafka on the shore

Tittelen på denne boken, sendte meg i en helt annen retning enn den boken tar når du begynner å lese.  Men jeg burde jo kanskje ha visst at en Haruki Murakami-bok ofte overrasker og tar uante, ofte merkelige veier.

Fra før har jeg lest Trekkoppfuglen (på norsk, og det skal jeg aldri gjøre igjen, fordi oversettelsen var helt forferdelig, oversatt fra japansk til engelsk og så til norsk - hvor blir originialboken av da, kan man jo spørre seg...), Norwegian Wood (som er blitt en uhyre populær bok, og er en veldig god historie, nå også film) og What I talk about when I talk about running (overraskende god bok som handler om Murakamis forkjærlighet for maratonløping!).

Kafka on the shore er en spennende historie som følger to hovedpersoner, den 15 år gamle Kafka Tamura på rømmen, og gamle Nakata som livnærer seg av å finne bortkomne katter. Han kan også snakke med katter. Og det er et av momentene jeg liker godt ved denne boken - det overnaturlige og lekne.

Faren til Kafka minner meg og djevelen i Bulgakovs Mesteren og Margarita, i sin djevelaktige skumle framtreden. Nakata og Kafkas historier møtes, uten at karakterene møtes. Dette er en spennende bok, og mye av spenningen ligger i hva som skjer underveis med disse to karakterene.

Et annet moment jeg liker ved boken, er at litteratur er et sentralt motiv i romanen. Vi møter den allerede i tittelen, og så blir Kafkas gjemmested et bibliotek. Nakata kan på den andre siden ikke lese, men han skulle så gjerne ønske han kunne det.

Alle som liker gode, gjerne fantasifulle historier, vil nok like Kafka on the shore (men les den på engelsk framfor norsk).