Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok er skrevet av den danske forfatteren Naja Marie Aidt og ble utgitt i norsk versjon i 2018. Den handler om tapet av sønnen Carl Emil. Som 25-åring hopper han ut av et vindu i 5. etasje etter å ha prøvd sopp som blant fører til hallusinasjoner.

Boken består av ulike tekstbrokker eller prosastykker, poesi, dagboknotater og ulike sitater fra andre forfattere. Det veksles mellom fortid og nåtid. Formmessig er boken som sorgen; fragmentert og istykkerevet. Den er skrevet som om tårene blander ulike fonter og fet og svak skrift, små og store bokstaver og ufullstendige setninger. Boken er sorgen og blir med det en mer sanselig leseopplevelse, og leseen får kjenne på kroppen hvordan det oppleves å miste et barn. Formen er en elegi (klagedikt, fra gresk) (https://snl.no/elegi) med sentimentalt, følsomt og vemodig innhold (og form, som skrevet ovenfor).

Jeg kunne valgt ut mange sitat fra denne sterke boken, men særlig ett synes jeg setter ord på det ordløse ved å sorg og det å miste sitt eget barn veldig godt:

"(...) Han er inne i meg.
Han er inne i kroppen min.
Jeg bærer hans vesen i kroppen min.
Igjen bærer jeg ham i kroppen min.
Som da han lå i livmoren min.
Men nå er det hele livet hans jeg bærer.
Jeg bærer hele livet ditt. "
(Aidt, 2018, s. 154)

Går du nå, er du ikke lenger min datter

Går du nå, er du ikke lenger min datter er en bok fra virkeligheten av Anne Bitsch. Bitsch er dansknorsk forfatter og forsker og kom ut med denne boken i 2017. 

Boken er et kraftig og leseverdig oppgjør med forfatterens fortid og oppvekst med en alkoholisert, psykisk syk og voldelig mor og en far som begår overgrep. Denne boken er ubehagelig og brutalt ærlig, men den har likevel et så godt driv og så gode dramaturgiske grep at du ikke klarer å legge den fra deg. Forfatteren tydeliggjør at sannheten endelig må frem, og hun legger ikke skjul på noe.

Dramaturgisk er boken fortalt kronologisk fra hennes mors fødsel og fram til 2016. Fortelleren er forfatteren Anne (eller Agnes som hun egentlig het før hun byttet navn). Arbeidet med boken blir en rammefortelling, og en metafortelling (hun skriver om at hun skriver) og hun dukker stadig inn i fortiden og rekonstruerer barndommen og også perioder av morens liv. Det er hovedsaklig to spørsmål Anne prøver å finne svar på med skrivingen av boken; hvorfor grep ingen voksne inn og hjalp henne vekk fra moren? Og skjønte moren at det hun foretok seg var skadelig for datteren? Anne er bitter og sint og skriver at hun fortsatt sliter den dag i dag på grunn av det moren og faren påførte henne. Innimellom rekonstruksjonen av sin egen historie refererer hun stadig til sin egen og andres forskning på vold, voldtekt og incest i et forsøk på å forstå sin egen og morens reaksjoner og handlemåter.

Budskapet til forfatteren er et innstendig ønske om at vi voksne som omgås barn, må oppføre oss som voksne og si ifra hvis vi oppdager barn som utsettes for omsorgssvikt eller andre former for overgrep. Også når barna det gjelder vokser opp i ressurssterke hjem. Da er det kanskje enda vanskeligere å se overgrepene. Og vi må ikke bare si ifra, men vi må sørge for at noe skjer, og ikke se en annen vei fordi vi er redde for konfrontasjon. Vi må tørre å bryte ute av en kollektiv taushetskultur.