Byen med de tusen sprekkene 3

Reiseskildring fra Istanbul - del 3 


"The shiny street" 

Første juledag går vi nedover hovedgaten i den moderne delen av Istanbul, Istiklal Caddesi, eller "The shiny street", som hostelverten vår kaller den. Midt i gaten går "The nostalgic tram", en rød miniatyrtrikk. Den synes kun å være der nettopp på grunn av nostalgien, det tar tolv minutter å gå hele Istiklal-gaten. Her, som andre steder i Istanbul, er det fullt av mennesker og ikke noe fast system. Alle går i hver sin retning, på kryss og tvers, i hvert sitt tempo, med armer og bein i alle retninger. Og midt i dette kaoset plinger altså denne røde, korte trikken seg forsiktig gjennom folkemassen. 

Det er sol i dag, været letner litt for hver dag vi er her. Som om det mildnes av å se at året snart tar slutt og begynner på et nytt. Vi er kledd for snøstorm. Vi mistenker at været her skifter like fort som mennesker og biler skifter retning. Hjemme i Norge brygger Dagmar opp til storm langs kysten. 

Istanbuls sprekker 

Det er fortsatt sol i gatene når dagen tipper mot ettermiddag, luften er frisk og kald. Mens vi drikker vår andre kaffekopp denne dagen på en kafé, tenker jeg på alle bygningene jeg har sett med sprekker og flekker med avflasset murpuss. Jeg tenker på de slitte trappene og bulkete brosteinene vi har gått på. Bygningene er gråe av skitt, og mange står tomme og falleferdige utenfor hovedgaten. Alle disse tegnene kan vitne om at det tidligere viktige Konstantinopel forfaller. Ankara er nå hovedstaden i Tyrkia, og Istanbul lever av sin fortid. Blikkene og gestene jeg møter fra innbyggerne her er så intense, som om de forsøker å lede oppmerksomheten min vekk fra alle de tusen sprekkene i byen. 

Etter kaffen ser vi en sufidans. Sufismen hører til islam og dansen vi ser er en rituell meditasjon for å oppnå åndelig renhet. De mannlige aktørene er kledd i hvite drakter og snurrer rundt og rundt. De rituelle gjentakelsene, den repetitive musikken og de konsentrerte, men samtidig harmoniske ansiktene, skaper en magisk seanse. Jeg tar meg selv i å tenke at det er rart de ikke blir svimle. Rundt meg rasler og klikker det i jakker og fotografiapparater. 

Bilder: privat