Jeg skriver for tiden på et portrettintervju. Det fikk meg til å tenke på et uttrykk jeg lærte på videregående, som jeg har fått bruk for i mange sammenhenger senere: Kill your darlings! Takk, kjære lærer som sa dette til meg da vi skulle lage en teaterproduksjon på dramalinja og ville ha med alt vi hadde lært og som vi likte og som vi mente vi måtte ha med. Ordene var harde og brutale, men de hjalp.
Bloggen min har fått lide av at høsten har vært travel. Den har ligget urørt der ute i internettfloraen, i det stille. Den er kanskje en av disse "darlingene" jeg har måttet kutte, fordi tiden ikke står stille, den brøler avgårde. Og jeg har ikke fått tid til å skrive om det jeg leser eller skriver eller opplever. Det er synd, fordi det er å skrive om det man gjør, bearbeider opplevelsen på en dypere måte. Man får tid til å reflektere over det man har gjort, og det tror jeg er viktig.
Hva tenker jeg om å skrive et portrettintervju? Det å balansere det personlige og det profesjonelle/faglige er en utfordring. Jeg vil vise personen, samtidig som sakene personen er opptatt av, må komme fram. Jeg vil skape en ramme på intervjuet som setter leseren i en stemning, som skaper noen bilder. Og ellers: Kill your darlings!
