Hvorfor har jeg ikke lest denne før? Beatles av Lars Saabye Christensen tok meg i sommer med på en vill ferd i en oppvekst på 60- og 70-tallet på Oslos vestkant. Vi følger hovedpersonen Kim Karlsen, sammen med kameratgjengen sin på fire gutter, fra lykkelige barneår med fotball og vinylplater med Beatles til den litt mer usikre ungdomstida og starten på studietida som ender på Gaustad sykehus.På en måte minner Kim om Sult-figuren til Knut Hamsun. Han handler irrasjonelt og blir en slags klovnefigur, selv om det ikke er ikke sulten som driver han til dette, men alkoholen. Han forelsker seg i to jenter, men det blir aldri noe ut av disse forholdene. Alt forsvinner ut av hendene på Kim. Til tross for karakterkomikken vi finner i rikt monn, er dette også dypt tragisk. Boka handler om mennesker som kjører seg selv i grøfta, men som også finner trøst i hverandre.
Språket er nydelig, det florerer av slanguttrykk og kreative metaforer. Kontrastene i slangen og motsetningsfulle lydlige setninger og ord gjør språket musikalt, lekent og poetisk. Noen eksempler på språklige godbiter:
"Og ute drakk himmelen blod, jentene var gått hjem og hundene gjødde." (s. 238)
"Men det var øya hennes som var merkeligst. Utenpå var de intense, stirra all sin tyngde over på deg, men like bak det blå var det grått og matt, som et vann noen har tråkket i og virvla opp sand og slam." (s. 255)
"Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen..." (s. 509)
Den stammende kameraten til Kim, Ola, sier dette i boka: "- Kunne hverfall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!" (s.229). En liten morsom metakommentar fra S. Christensen om boken på 733 sider i min pocketutgave fra 2008. Dette er en underholdende klassiker!
