Nynorsk vs. bokmål

Eg er blitt spurt om kvifor eg skriv på både nynorsk og bokmål, og dette er eit forsøk på å gje eit svar.

Eigentleg er det ikkje nokon spesiell grunn. Eg likar å skrive på begge målformene. Å skrive på nynorsk gjer at eg må tenke annleis. Det er ikkje sikkert eg meistrar det heilt, og eg må bruke ordlista. Samstundes opplever eg at det er enklare å skrive på nynorsk fordi det er eit meir muntleg språk. Nynorsk ligg nærare det talte, frå val av enklare ord til setningsoppbygginga.

Eg trur også dette heng saman med kva eg les. Eg les ein god del skjønnlitteratur på nynorsk. Og det har slått meg i det siste, at det meste av den nynorske litteraturen eg les, er humoristisk. Det er morosame, litt rare, absurde tekstar. Bøkene eg har lest på bokmål er, med unntak av Thure Erik Lund og Erlend Loe, inderleggjerande, alvorlege, nedtona og triste.

Den nynorske litteraturen er altså lettare, tragikomisk, men også nyskapande i forma. Eg har til dømes lese Frode Gryttens små twitterhistorier, som han sjølv vil at skal vere større enn dei 140 tegna. Jon Fosses Prosa frå ein oppvekst er andre korte, enkle fortellinger frå ein oppvekst, men dei er gjenkjennande og sprengjer seg ut av formatet sitt.

Kva er så svaret? Nokre gonger er det lettare å skrive nynorsk, det er meir rett fram, det er morosamt. Andre gonger er det greit å skrive på bokmål, men då tar eg meg sjølv i å pusse meir på språket, eg er ikkje så fri som når eg skriv på nynorsk. Og grunnen til det, er vel at det nynorske er meir dialektnært, medan bokmålet er meir aristokratisk, og skapar ein distanse mellom skrivaren og innhaldet. Det kjendes kunstig, rett og slett.

Bilde: ragnhildaas

Skittenrealisme og ordflom

"Alt rundt oss er eviglange ordstrimler og setningstunge fyllinger med tallkombinasjoner, musikalske ordkaskader, setningsledd og påbegynte utsagn" (Lund, 2010, s. 359).

Thure Erik Lunds siste bok Straahlbox er en krevende leseopplevelse, men den er også god. Lund skriver en avansert form for "stream of consciousness". Ord og kompliserte sammensatte begreper flommer over og flyter sammen til en strøm av tanker og ideer. Språket varierer mellom lavstil bondemål og dialektuttrykk til aristokratisk kvasiakademisk høystil. Språket er rått og humoristisk - noen ganger er det eneste holdepunkt for meg i teksten. Innholdet forsvinner i alt ordgyteriet, og jeg flyter bortover sammen med ordflommen.

Synsvinklene er mange. Fortellerne er ulike personligheter underveis i romanen som har vært i Straahlbox, en slags fiktiv, futuristisk og bortgjemt forskningsanstalt. Mot slutten av boken tar handlingen en brå vending og leseren møter en stemme som presenterer seg som"vi", en allvitende forteller som ser forfatteren selv; Thure Erik Lund, utenfra, og her blir Lund personlig og selvutleverende. Men Lund skaper en humoristisk distanse til utleveringen, som en herlig kontrast til Knausgårds inderliggjørende skamutlevering. Lund skriver om "Lund": "...han lar ofte innfallene styre skrivinga si [...] alt bare sauses sammen..."

Hvem er dette "vi" i boken? Det tillater seg en god del, blant annet å kommentere leseren og leseprosessen: "...og vi veit jo at du som leser dette, og ikke minst hva din lesning resulterer i, med tiden vil gli seg til, slik at både du og lesningen din vil bli en del av oss" (2010, s. 481). Her tenker jeg på intertekstualitet, og at dette "vi" kan sees på som teksten i seg selv, som peker på at leserens tolkning veves sammen med teksten, og dette skaper igjen litteraturen. Men nok om det.

Lund er en av mine favorittforfattere. Jeg har lest Myrbråtenfortellingene, Inn og flere andre bøker. Disse første bøkene kan jeg varmt anbefale. Straahlbox er mer krevende, men absolutt en annerledes leseopplevelse, selv om alt til tider bare sauses sammen.