søndag 18. mars 2012

Den triste samtidslitteraturen

Knut Hoem skriver i en kronikk i Aftenposten 17. mars at samtidslitteraturen alltid har vært trist. Han eksemplifiserer dette med å vise til at den tristeste av de nye samtidsromanene nylig vant Ungdommenes kritikerpris: Stig Sæterbakkens Gjennom natten. Her er jo ikke bare boken trist, men også omstendigehetene rundt forfatteren, som døde for en liten stund siden.  

Hoem ser på litteraturen som en slags bro mellom den offentlige samtalen og samtalen i det private hjem. Det man opplever selv, er noe annet enn det som tas opp i offentligheten. Det er langt mellom disse to sfærene, og denne avstanden må vi sette ord på, eller vi må finne noen sammenhenger vi kan forstå den i. Det er her den triste litteraturen blir vår trøst, eller vår sammenheng.

Kunststykket til en forfatter, er å sette ord på denne avstanden, samtidig som man vekker gjenkjennelse hos leserne. Hoem trekker Karl Ove Knausgård fram som et eksempel. "På sitt beste er litteraturen frigjørende" skriver Hoem, selv om han konkluderer med at "Iblant er bare litteraturen trist".

Hva menes egentlig med trist? Hva er egentlig "bare trist" versus trist med gjenkjennelse? Er det slik at de triste bøkene man kjenner seg igjen i, setter spor og ikke slipper så lett, mens de bøkene som er "bare triste", er så triste at man føler avsky? Hvordan vil vi takle å se lese bøker som refererer til hendelsene 22. juli 2011 for eksempel?

Bilde: privat

onsdag 14. mars 2012

Noen tanker om essayet

Essay betyr "forsøk" eller "utprøving"og behandler temaet alvorligere enn kåseriet. Det er reflekterende, gjerne skrevet i jeg-form, subjektivt og kritisk betraktende. Det bør være en rød tråd, men man kan dra inn små anekdoter eller allusjoner som har relevans eller kan understreke et poeng. Essay er saklig innhold skrevet på en "skjønn" (som i skjønnlitterær) måte ved hjelp av et språk med metaforer, ironi, hyperboler, allliterasjon, allusjon eller lignende litterære virkemidler. Temaer kan være de store spørsmålene i livet og litteraturen, som: liv, død, kjærlighet, glede og sorg. Det kan også være mer faglig spesifikt, om språkhistorie, globalisering eller miljø.

Hva er et bokessay? Her er gjerne en eller flere bøker i fokus. En måte å gjøre det på, er å trekke frem flere bøker som omhandler ett og samme tema. Bøkene kan sammenlignes og vurderes ut i fra den gitte tematikken. Skriver man om én bok, kan man bruke bokens tematikk som et springbrett, og så gå dypere inn i temaet. En kan trekke temaet ut av boken, og inn i en større samfunnskontekst. Det kan også være interessant å trekke inn andre tekster eller forskning som er relevant. Kanskje kan man ta et personlig sidespor, og vandre litt i temaet.

Essayet et nettopp en slik fri sjanger som gir skribenten rom til å være personlig, til å vise sin stemme, og la den komme fram. Man kan kanskje se på essayet som en elv. En elv hvor skribentens tanker kan strømme sakte eller raskt, eller kanskje stå stille, som i en fjord en stund, før du farer videre. Tankene i essayet bør kanskje også by på litt motstand, litt stri strøm, eller et stort felt som du som leser utfordres til å få oversikt over. Slik at leseopplevelsen forlenges utover teksten og perspektivet kan utivdes.

Bilde: Utsikt fra Preikestolen utenfor Stavanger. Privat. 

søndag 4. mars 2012

Å skrive er et puslespill


Hans Olav Brenners bok Om å skrive inneholder intervjuer med et utvalg norske forfattere og en forlagsredaktør. Hva får man igjen av å lese denne boken? Hva kjennetegner skrivearbeidet?

Det som kommer aller tydeligst frem i intervjuene, er at alle forfatterne jobber mye med skrivingen, på ulike måter. Ingvild H. Rishøi skriver en stor mengde uten å begrense seg selv. Etterpå skrapes stoffet ned i en klippe- og limeprosess, hvor hun klipper ut deler som hun så setter sammen, som et puslespill. Per Petterson venter på den ene bestemte setningen, og snakker om at en god fortelling må ha et nav, eller et omdreiningspunkt, der motsetninger møtes. Det må også alltid være et problem eller friksjon i bunnen.

Lars Saabye Christensen forteller om det pinlige som drivkraften i litteraturen. Det pinlige kan være nært knyttet til skammen, og eksemplifiserer med sin egen bok, Maskeblomstfamilien. S. Christensen er også opptatt av hvordan man kan bygge opp karakterene og gjøre dem levende.

Andre forfattere igjen, som Erlend Loe, må ha det morsomt når han skriver. Derfor lar han karakterene utsettes for urimelige handlinger, som han selv synes er morsomt. Loe forsøker å kombinere det realistiske og det absurde i sine bøker.

For tidligere redaktør Irene Engelstad, handler det om å hjelpe forfatteren med å finne sin stemme. En del av prosessen er å stille spørsmål som: Hvem forteller? Hvor fortelles det fra? Hvorfor forteller du? Hva er det du egentlig vil? Engelstad fremhever åpningen som det sentrale i boken.

Hva handler skriving om? Det er enkleste svaret er at det ikke finnes noe enkelt svar. Etter å ha lest Om å skrive, kan det imidlertid kanskje kokes ned til dette:
- en god åpning
- et udefinert nav/bevegelse/kraft som skaper drivet i romanen
- friksjon eller problem i bunnen
- bygge opp spennende og troverdige karakterer
- show, don´t tell
- bruke av sitt eget liv
- hardt arbeid.